1974
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1974
Format Innbundet
ISBN13 9788252501759
EAN 9788252501759
Språk Bokmål
Sider 195
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boken kom i min postkasse fra Den norske Bokklubben i 1974. Jeg leste den da. Glemte jeg den ? Som så mange andre? Førti år er gått, og jeg må bare erkjenne, boken , boken var god den gang. I dag? Bedre enn noen gang, og bedre enn de fleste. Hvorfor? PÅ grunn av alder? Ja!
Aktualitet? Ja! For selve tittelen "Din stund på jorden" forteller meg mer nå , den treffer meg, der en bok ikke skal treffe: På et ømt punkt. Som forfatteren selv sier i denne boken:" Jeg er i en alder da evnen til fornyelse er slutt". Men, her må jeg-leseren- erkjenne at fullt så dystert som jeg-personen i boken ser på det, det gjør ikke jeg. Ennå.
WILHELM MOBERG er vel mest kjent for sin utvandrer/utvandrer-serie, som bøker, som TV-drama som film. En mann med suksess. Et sted står det å lese:"Sveriges beste forfatter." Nå er vel det en farlig ting å si, og uansett blir en slik ytring subjektiv. Boken her skal ikke leses som hans selvbiografi, la det være sagt. Men med kjennskap til hans liv gjennom lesing av forskjellige biografier, er det likevel lov, mener nå jeg, å stille et stort spørsmålstegn ved dette. Hovedpersonen i boken heter Albert Carlson, og er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, innvandrer til USA. Vi møter ham boende fast på et hotellrom i en mindre by det sydlige California, og jeg lurer på om stedet er valgt med henblikk på Cubakrisen i det året den skrives i, for hans bosted er så unektelig nær Cuba, som en by i USA nesten kan være. I motsetning til Karl Oskar i utvandrer-eposet, oppnådde aldri denne hovedpersonen den trygghet han søkte. Tvert i mot: Ensomhet sitter han igjen med, den virker så bitter at han er glad at han nå bor på kun et hotellrom, noe som får ham , svært så bitter, til å si: "Med en boligs utstrekning i kvadratmeter øker beboerens ensomhet." Skal dette være en trøst? Eller er det et munnhell han har fra alle sine år i eiendomsbransjen? År som han føler bortkastet, uten hensikt som så mye annet. Han sitter på dette hotellrommet og mimrer, helst i negativ forstand over alle muligheter han hadde i livet, som han skuslet bort.
Skuslet bort. Da er han tilbake i sitt hjemland , i en svunnen stusslig tid. Han dveler mye ved året 1912. Og han kan ikke gi slipp på minnet om sin fire år eldre bror, Sigfrid. Og dennes sørgelige, og i senere kunnskaps perspektiv, så helt unødvendige død.
Og det er nettopp denne broren som skal ha sagt:" Du skal ikke skusle bort livet", og videre: "Jeg er her på jorden bare denne ene gangen! Jeg må ta godt vare på livet mitt!" Dette sa en meget ung mann, den gang. Han døde uforklarlig, og han var ennå svært ung da. Hovedpersonen i boken her, mistet et fotfeste og fikk en sorg han aldri kom over. Han reiste ut, til det forgjettede land den gang,USA , som så mage andre.
Han kom tilbake etter mange år, bare for å oppdage at ingen hjemme kjente ham lenger, han var bare et navn, "som en gang fõr til Amerika." Han kom for å søke sin ungdoms lykke, han fant intet og reiste tilbake. Han hadde ingen tilhørighet lenger.
Mer, skal ikke røpes. For handlingen er mer enn vemod og lengsel, den følger med i historiens samtidige gang, og den er så glimrende skrevet.
Men én ting må nevnes ved annen gangs lesing: Første gang kjente jeg lite til forfatteren og hans liv. Boken jeg her prøver å gi en omtale av kom ut i 1963. Og ti år etter begår forfatteren Wilhelm Moberg, selvmord. Jeg skal ikke dvele ved årsaker til dette, bare ved hans avskjedsbrev til sin kone siden 1923: " Klokken er tjue over sju. Jeg må gå til innsjøen og søke den evige søvn. Tilgi meg."(Ikke helt sikker på videre tekst, men det som står fast er dette med "Klokken er tjue over sju." Skrevet altså i 1973.
I "Din stund på jorden" , utgitt i 1963 må jeg sitere fra (s.31 i min utgave) ved brorens dødsleie, der jeg-personen , som da er 15 år, hans far og hans mor er til stede:
" men før jeg rakk å åpne munnen, kom far meg i forkjøpet.
Han bøyde seg over min brors ansikt , rettet seg opp igjen og så på veggen. Han tok Sigfrids klokke ned fra spikeren på veggen og kastet et undersøkende blikk på urskiven, som om han ville forvisse seg om at uret fremdeles gikk.
Med klokken i hånden vendte han seg langsomt mot oss og sa:
- Den er tjue minutter over sju. Presis tjue over, er den.
Helt plutselig fortalte far oss hvor mange klokken var. Hvorfor gjorde han det ?"
Godt spørsmål! Som jeg absolutt ikke festet meg ved første gang, og som bare festet seg andre gang. Likevel før jeg leste hans avskjedsbrev, gjengitt på en eller annen google side i dag!
Merkelige bok-verden!
Lest for andre gang nå i 2022. Syns denne boken er veldig god. Ser ikke bort fra at det kan bli en senere lesning nr.3 også.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketPå en mørk himmel som favner havet, tennes stjernene. De skal skinne på jorden når dagens lys er slokt. Jeg hører det fjerne toget som fortsetter sin ferd, jeg ser himmellysene fortsatt sitte
der de en gang er satt. mennesket med sine forbi-ilende stund av bulder og død er borte, men vann og stjerner er igjen. Ennå.
Og freden senker seg i min sjel: Også din tid er snart forbi. Men ingenting betyr noen ting når også dette som du i kveld hører og ser , en gang er forgått. Deretter finnes det intet som har betydning for deg. Du er ved begynnelsen, du er ved enden. og for deg finnes det ingen begynnelse og ingen ende.
I den forvissningen kan du være trygg.
Her har du din trygghet.
Jeg fortsetter min vandring i kvelden langs stranden, og går med rolige, langsomme skritt over dynene. Like etter meg kommer vannet og fyller gropene etter min fot i sanden.
Hvorfor skal jeg gjøre morgendagen til en trussel, til noe å frykte? Det er ikke i morgen jeg lever, ikke i neste uke eller i neste måned. Det er i dette minutt, denne time, denne dag som jeg må komme meg gjennom. Den tid som ennå ikke er, får jeg ta i mot når den kommer, når jeg lever i den. Selv den tiden kommer til å gå sin gang, den vil gå fra meg, og min uro for den vil følge med i flukten. Den morgendag som jeg frykter vil snart være borte.
De svensk-amerikanere som i min alder vender tilbake for å finne igjen sin barndoms bygd, blir offer for et selvbedrag. Til det landet finnes ingen tilbakevending for noe menneske. Jeg kan komme tilbake i utvortes forstand, til jordene, husene , trærne, vannene, havnehagene, Jeg kan vende tilbake til tingene, men aldri til det rom der barnets sjel holdt til huse. Det finnes ingen tilbakekomst til oppvekstens verden, som er blitt drømmer og minner, og som må forbli drømmer og minner: Her står jeg avvist utenfor en dør som for alltid er stengt .
Etter mer enn førti års bosetting i de forente stater er jeg blitt en fremmed i det land hvor jeg er født og vokst opp.
Far og mor er døde, alle søskene mine er døde. Ennå lever noen av slektningene mine og noen jevnaldrende fra oppveksten, men hos dem er jeg nærmest glemt. Jeg er bare et navn somk en nevner med tillegget: Han dro til Amerika.
Gatens lyd er like ung som gaten selv, havets lyd er like gammel som elementene.
Det finnes ett forræderi som det ikke er noen tilgivelse for - - - det som jeg begår mot de evner som er nedlagt i meg. Har jeg misbrukt dem? Hvordan har jeg brukt mine evner, så langt det rakk? Jeg har en klar erkjennelse av jeg har forspilt altfor mange av mine dager på uviktige ting, på bagateller og tomme ting har jeg ofret dager og år, en stor del av mine leveår har jeg viet meg for det betydningsløse. Hvorfor jeg har gjort det, er det uforklarte og uforklarlige i min tilværelse, et spørsmål som ingen kan besvare, en gåte som ingen kan løse.
Men jeg er bare en av de utallige som ikke har oppnådd det de gjerne ville med sitt liv. Og det finnes bare en redning å strebe mot: Den styrke som kreves for at jeg skal finne meg i det.
Han sa:
- - - Du skal alltid tenke: jeg er her på jorden denne ene gangen! Jeg kan aldri komme igjen hit igjen!
Og det samme sa Sigfrid til seg selv: Ta vare på livet ditt! Pass godt på det ! Skusle det ikke bort! For nå er det din stund på jorden!
Det står for meg som jeg henlever mitt liv på en ganske smal landstrimmel, der jeg er blitt skyllet opp fra et uendelig hav, og der jeg med møye og anstrengelse klynger meg fast, ventende på det eneste som ennå kan hende meg: At det samme hav som har ført meg hit, skal ta meg tilbake igjen, skal skylle meg bort fra mitt lille landfeste og i sitt dyp forunne meg søvnen uten ende.
Og jordens klode slynger seg fram gjennom rommet bærende sin byrde av tre milliarder levende menneskevesener, blant dem en ensom mann på et hotellværelse. Den har også båret alle dem som er vendt tilbake til støv. Snart vil jorden vende sin andre side mot solen, som i løpet av døgnet deler sitt lys mellom to klodehalvdeler. her i appelsintrærnes land er den lyse dag snart til ende. Men når jeg om et par timer søker søvnen, vil den bortdragende solen skinne over en ny dag i briskebuskens land.
Der lever en gammel emigrant som om han var ung.
Det virket ikke som om Døden og han hadde kjempet med hverandre, de hadde bare møtt hverandre og blitt enige.
Selv ønsker jeg bare at jeg må kunne forsvinne som far gjorde. Med samme rolige selvfølgelighet som det visnende løvet løsner fra sitt feste på grenen og sakte og stille senker seg ned til marken.
Jeg er den eneste som ennå husker Sigfrid, det eneste menneske på jorden som kjenner hans liv og som sitter igjen med et bilde av ham. Det er bare hos meg han lever.
Og når han gjenoppstår i min erindring med sine nitten år på jorden, skrumper min egen levetid sammen til et forsvinnende kort tidsrom. Hva er min egen eksistens? Den er noe som det blir mindre for hver gang jeg trekker pusten. Den er et mellomspill, en kort avbrytelse i det som varer ved, en episode i det bestående, en flyktig oppdukkende hendelse, etter hvis avslutning ingenting har hendt. Når jeg ser tilbake på Sigfrids liv, ser jeg også hvor jeg befinner meg: jeg lever og trekker ånde i et rom som ligger mellom den tid som var til før meg og den som vil komme etter meg. Her tilbringer jeg den tid som flyr hen med mine åndedrag. Her har jeg min stund på jorden.
Et halvt sekel forsvinner som om jeg ikke hadde opplevd det. Hvor blir det nå av alle disse årene som er gått siden vi skiltes fra hverandre, Sigfrid og jeg? hva er de årene, når jeg sammenligner dem med den tiden i hvilken begge to skal være døde?
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.