2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Sperret inne, men ikke brakt til taushet.
Maryam Rostampour og Marziyeh Amirizadeh visste at det var med livet som innsats. Selv om de islamske lovene i Iran forbød dem å dele sin kristne tro, hadde de i løpet av tre år gitt Det nye testamente til 20 000 av sine landsmenn i all hemmelighet. De hadde startet to hemmelige husmenigheter, blant annet en for prostituerte - mange av dem var kvinner som hadde blitt forlatt av sine ektemenn og som ikke hadde noen annen måte å forsørge seg selv og sine barn på. Maryam og Marziyeh hadde vært nær ved å bli oppdaget flere ganger ... det virket som en guddommelig ledelse hver gang de ikke ble det.
Til slutt - og kanskje var det ikke til å unngå - ble de to kvinnene imidlertid arrestert i 2009 og holdt fanget i det beryktede Evin-fengslet i Teheran, et sted hvor fanger tortureres regelmessig, og hvor henrettelser blir utført både raskt og plutselig. I møte med skremmende forhør og trusler og den overhengende faren om dødsstraff, skjedde det noe bemerkelsesverdig: I stedet for å gi etter for frykten, tok de et radikalt - og farlig - valg om å dele sin tro bak de samme murene som var ment å skulle bringe dem til taushet.
I Fanget i Iran gjenforteller Maryam og Marziyeh hvordan Gud brukte deres 259 dager i Evin-fengslet til å gjennomføre en mirakuløs helomvending: å tenne et lys på et av verdens mørkeste steder, gi håp til de som hadde mistet alt og vise kjærlighet til de som befant seg i en fortvilet situasjon.
Forlag Hermon
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788230210222
EAN 9788230210222
Omtalt sted Iran
Språk Bokmål
Sider 352
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSvært mange av kvinnene i Evin satt inne uten skjellig grunn. Det var utallige historier om kvinner som bare hadde prøvd å beskytte seg selv, kvinner som hadde blitt drevet til bristepunktet av de hensynsløse lovene som ga menn ubegrenset kontroll over kvinner, eller kvinner som Naseem, som satt inne på grunn av kompliserte familieforhold som presset dem til å ofre sin egen frihet for å beskytte den skyldige.
Vi hadde sittet i fengsel i nesten åtte måneder. Vi hadde blitt truet med dødsstraff. Men likevel var dette første - og kanskje eneste - gangen vi skulle stå foran en dommer med en advokat til stede. Og nå hadde han 15 minutter til å lese gjennom sakspapirene og forberede et forsvar.
En flokk fugler fløy forbi over oss. De fløy i lav høyde på grunn av det dårlige været. «Jeg skulle ønske jeg var like fri som de fuglene», sa hun vemodig. «Jeg skulle ønske jeg var fri som dem. Jeg lurer på om jeg noensinne får se hele himmelen igjen i stedet for bare den lille biten som er innrammet av et vindu eller en fengselsmur.»
Vi var svært ulike kvinner fra ulike samfunnslag og med ulik tro. Men vi var forent for all fremtid fordi vi alle hadde stått opp mot den urettferdigheten som hadde ødelagt det iranske folket på kropp og sjel.
Vi lovet hverandre at vi alle en dag skulle møtes igjen i et fritt Iran. Vårt høyeste ønske og vår kjæreste drøm var at Iran ville riste av seg lenkene fra sine onde herskere, og at det iranske folket ville bli utfridd fra urettferdighet og diktatur.