Ole Roberts kone, Marit, hun sier: Han elsker å være alene så lenge jeg er hjemme.

Boken om lykke kan uansett ikke bli noen tykk bok.

Ingen tykk bok, og heller ikke en dyp bok,det lykkelige språket er enkelt og banalt,det er ingen dybde i lykken, eller er det det?

Alt som er ute, er i forandring, men inne kan vi bevare tingene slik de har vært; møblene, lampene, rommene.

Inne kan vi holde fast i tiden, eller klamre oss fast til den; inne er vi fremdeles lykkelige og uten alder.

Det å huske at jeg snart er død er det viktigste verktøyet jeg noensinne har vært borti når det gjelder å hjelpe meg å ta de store beslutningene i livet. For nesten alt - alle ytre forventninger, all stolthet, all frykt for å dumme seg ut eller mislykkes - disse tingene faller bare bort når man stilles ansikt til ansikt med døden. Bare det som egentlig er viktig står igjen. Det å huske at man skal dø er den beste metoden jeg kjenner for å unngå den fellen det er å tro at man har noe å tape. Du er allerede naken. Det er ingen grunn til å la være å følge hjertet. (Fra Steve Jobs eksamenstale ved Stanford uni. 2005.)

Det viktigste behovet for et menneske, bortsett fra de matrielle, er å bli sett. Et menneske som ikke blir sett, er ingen. Den verste straffen i den gamle nordiske kulturen var å bli lyst fredløs,

Det som hendte når jeg jobbet med disse tekstene, var at jeg lærte å lese. Jeg forstod hva det var å lese. Å lese er å se ordene som lys, de stråler i mørket, det ene etter det andre, og lesningen er å følge lysene innover. Men det man ser, er aldri frikoblet fra det man er; i sinnet finnes begrensninger, de er personlige, men også kulturelle, slik at det alltid er noe man ikke kan se, alltid er steder man ikke kan gå. Er man tålmodig nok, undersøker man ordene og ordenes omgivelser nøye nok, kan man imidlertid få øye på de begrensningene, og det som viser seg da, er det som ligger utenfor ens selv. Lesningens mål er disse stedene. Det er det som er å lære, å se det som ligger utenfor selvets grenser. Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det er mer å forstå.

(M.K.6)
Redselen for at noen skulle bli sint på meg, var barnets redsel, den hørte ikke hjemme i de voksnes verden, der var den faktisk uhørt, men noe i meg hadde aldri tatt det spranget, aldri blitt voksen og herdet på den måten, så det som skjedde, var at barnets følelse levde videre i det voksne menneskets sinn.

Jeg er ikke bare den jeg ser ut til å være akkurat nå: livet mitt gjennomsyres også av den jeg har vært, den jeg aldri ville bli og den jeg forgjeves prøver å være.

Jeg har en skyld som jeg hver dag prøver å takle. Ikke en skam. Skam er for de feige. Skyld er for oss som virkelig vil overleve, som virkelig vil gjøre det godt igjen.

Jeg var tjue dengang. Helvete heller, pleide jeg å si, ta den tida du trenger, Bandini. Du har ti år på deg til å skrive ei bok, så ta det med ro, du må komme deg ut og lære om livet, vandre gatelangs. Det er det som er problemet ditt: uvitenhet om livet. Herregud, mann, innser du at du aldri har hatt noen virkelig erfaring med kvinner? Å,jo da, det har jeg, i massevis. Å, nei da, det har du ikke. Du trenger en kvinne, du trenger et bad,du trenger et spark i baken.

Frihet føles kanskje aldri mer virkelig enn når man sitter i et fengsel.

Det var 35 grader og ekstrem fuktighet. Eller regn. Når det braker løs, var det så kraftig at det nesten gjorde vondt på kroppen. Perspektivene vred og vendte på seg, som min egen kropp når jeg lå våken og forsøkte å sove om natten. Det jeg trodde var fakta om kvelden, fordampet ofte når sola kom opp, uten å etterlate seg den minste flekk. Sannheten syntes ikke lenger å være en fast størrelse, men noe som fløt rundt, nesten umerkelig, men aldri befant seg på samme sted, som den magnetiske nordpolen. Det var som å ha spindelvev ovee øynene.

But in the taxi home, there's an epilogue of sorts: my wife, mooning our of the window at rainy Regent's Park, says, 'God, do you remember those sirens?' and, still looking away, she reaches for my hand and squeezes it.

Strange, how such a moment grows in value over a marriage's course. We gratefully pocket each of them, these sidewalk pennies, and run with them to the bank as if creditors were banging on the door. Which they are, one comes to realise.

I was thinking of the miserable apprehensions we have of even those existences that matter most to us. To witness a life, even in love - even with a camera - was to witness a monstrous crime without noticing the particulars required for justice.

How many of us are completely free of such scenarios? Who hasn't known, a little shamefully, the joys they bring? I suspect that what keeps us harmless from them is not, as many seem to believe, the maintenance of a strict frontier between the kingdoms of the fanciful and the actual, but the contrary: the permitting of a benign annexation of the latter by the former, so that our daily motions always cast a secondary other-worldly shadow and, at those moments when we feel inclined to turn from the more plausible and hurtful meanings of things, we soothingly find ourselves attached to a companion far-fetched sense of the world and our place in it.

Who has the courage to set right those misperceptions that bring us love?

Much of the subsequent days and nights was spent in an agony of emotions and options and discussions. It is truly a terrible thing when questions of love and family and home are no longer answerable.

Gambling appellerer òg til noko rotfest i den amerikanske folkesjela: Ein kan starte på nytt kvar gong. Hendinga før har ingen naudsynlig samanheng med hendinga som følgjer etter. Alt kan finnast opp på nytt, igjen og igjen. Vi har meir enn éin sjanse. Her er livet konsentrert til sin symbolske, eksistensielle kjerne: terningen. Korta. The Big Spinning Wheel. Lukka er stoastisk, ein har ekstrem flaks om ein er sin "eigen lukkes smed". Den amerikanske draumen insisterer meir enn noko på at det vil gå deg godt om du arbeider hardt. På kasinoet verkar det å vere ei stilltiande forståeing av at dette ikkje utan vidare er sant, og at livet i høg grad har eit element av hasard ved seg. Vi rår for eksempel ikkje med kven vi blir forelska i, der skjer meir eller mindre på slump, men kan ha enorme konsekvensar. Sidan vi ikkje har kontroll, har vi lett for å tenkje at nokon andre har det. At ting ikkje er tilfeldige, men at det finst ein skjult plan med alt. Dette finst det eit anna ord for: religion.

Jeg vet ikke nøyaktig når alderdommen inntreffer, når den slår inn; på et bestemt tidspunkt mister vi evnen til å bestemme vår egen alder, vi blir yngre og yngre med årene, eller det kan være at vi står fast i flere aldre, at vi er nitten og tredve og syvogfemti år av full kraft, på samme tid, det finnes ikke lenger én alder, men flere; det er en umerkelig overgang fra sannhet til diktning, vi dikter alderen og navnet, hvem vi er og hvem vi vil være.

All romantikk er ekte. Romantikk utspringer av følelser. Og følelser er fakta. Å føle er den mest realistiske av alle måter å leve livet på. Romantikk er derfor klinke, skjære virkeligheten. Å tro på såkalte realiteter er den mest urealistiske av alle måter å leve livet på.