Når jeg var alene hjemme, hadde hvert rom sin egen karakter, og om de ikke nettopp var fiendtlig innstilt mot meg, åpnet de seg heller ikke. Det var mer som om de ikke ville underordne seg meg, men være der i sin egen rett, med sine helt bestemte vegger, gulv, tak, lister, vinduer, likesom gapende. Det var det døde ved rommene jeg fornemmet, det var det som ga meg motstand, og da ikke døden som opphør av liv, men som fravær, som livet er fraværende i en stein, et glass vann, en bok.

Det aller beste var naturligvis å spare litt til alle skivene var spist, for aldri smakte melken så godt som da, når den ikke skulle fylle en funksjon, men rant ned strupen i sin egen rett, ren og ublandet, noe jeg dessverre nesten aldri fikk til: stundens behov overtrumfet alltid framtidens løfter, uansett hvor forlokkende de måtte være.

Jeg gir stort sett faen i rom. Men jeg har problemer med tid.

Jeg føler meg aldri mer til stede, føler aldri større fred enn når jeg ser et barn sove. Og jeg tenker at det jeg ønsker meg til jul, det går ikke an å pakke inn i noe papir.