2016
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Om kjærlighet som plutselig oppstår og den som brått tar slutt. Barnet som forsvant, mensen som kom så altfor tidlig og forelskelsen som fortsatt lever. En niqab og en nyttårsaften utenom det vanlige. Noveller om kvinner og menn, i ulike stadier i livet, i deres møte med det fremmede, med ensomheten og hverandre. "Talent så det monner ... Det er lenge siden jeg har lest en mer stilsikker og talentfullt forfatter som Viktoria Lindberg ... Det blir spennende å følge denne forfatteren videre." Finn Stenstad, Tønsberg Blad "Et vakkert stykke novellekunst ...Viktoria Lindberg gir stoffet en nærhet til virkeligheten som løfter det inn i en ramme som berører mennesker i ulike livsfaser." Jon Terje Grønli, Gjengangeren "Sterkest inntrykk gjør tittelnovellen, som handler om livet etter å ha mistet et barn. Uten de store faktene og med sympati for hvor utmattende det er å være den sørgende («det verker sånn i hodet av alt som ikke skal glemmes»), får Lindberg sagt noe om tap og forsoning som ikke er ferdigtygd ved endt lesning." Olaf Haagensen, Morgenbladet "Sorga, lengten og vemodet er skrive fram med slik styrke og poesi at ein kjenner klumpen i halsen." Oddmund Hagen, Dag og Tid "Vakkert om kjærlighet, ensomhet, sorg og glede fra en fortellerstemme med livets rett." Trine Jacobsen, Hamar Arbeiderblad
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788205477476
EAN 9788205477476
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket...et fellestrekk hos folk med dårlig sovehjerte, var at de i det minste hadde mye empati. Psykopater derimot, sa han, sov alltid godt, hvis det var noen trøst.
(...) men i de årene hun hadde bodd her, var fire par blitt skilt i de nærmeste fem husene. Og i deres, da. Men overrasket var hun vel ikke. Forbrukersamfunnet oppfordret ikke akkurat til varige ordninger.
Du er laget for de små anledninger du, pleier han å si. I morgenkåpe en vanlig søndag morgen. Når ingenting spesielt skal skje. Da har vi det fint.
Han liker best å prate om ting som ikke betyr så mye, sier han. Verden er for opptatt av ¨å søke etter mening. Som om livet er kunst som må ha mengder av fortolkninger for å gi oss noe tilbake.
For det hadde skjedd med barnet hennes det som ikke skulle skje, som hun hadde lovet aldri skulle gjenta seg, å la barnet bli splittet, delt opp som en hytte, i mine og dine uker. Mens hun selv hadde hatt storesøsteren sin. De flyttet frem og tilbake sammen. Hjemme var å være sammen med henne. Kanskje det er derfor han sitter der foran TV-en. TV-programmene er blitt hjemme for ham.