Det er umulig å leve særlig lenge uten håp. Selv når alle drømmene mine er blitt knust av et tilbakeslag eller en skuffelse, er det alltid en liten spire av håp som kjemper seg frem bakerst i bevisstheten min, slår røtter, suger næring fra tårene mine og langsomt vokser opp og erstatter hva det nå enn er som er gått tapt. Hvert eneste nytt håp gir meg en grunn til å fortsette kampen.

For tyve år siden var vi fullstendig naive, med en urokkelig tillit til landet vårt. Vi trodde at når Utenriksdepartementet fikk kjennskap til vanskelighetene våre, ville de gripe inn med en gang og redde oss ut av dem. I lang tid hørte vi på unnskyldningene og forklaringene deres og godtok dem. Gradvis ble vi mer skeptiske. Nå innser vi at vi står overfor så mange lag med løgner og korrupsjon, så mange personer med skjulte motiver og med karrierer og pensjoner å beskytte, så mye dovenskap, at behovene til de britiske statsborgere er det som bekymrer dem minst. Det er umulig for oss å vite nøyaktig hvem som virkelig har mulighet til å hjelpe oss, hvem som bruker oss som et middel til å nå sine egne økonomiske eller politiske mål, og hvem som simpelthen forsøker å avfeie oss i håp om at vi skal gi opp og forsvinne.

Så lenge det inngås blandende ekteskap, vil det også eksistere kulturkollisjoner, og så lenge ekteskap går i stykker og ender i skilsmisser, vil det også bli utkjempet kamper om foreldreretten. Midt i all denne forvirringen og de sosiale forandringene må vi sørge for at barna blir hørt, og at de aldri blir berøvet sin frihet.

Da to engelske jenter ble dømt for å smugle narkotika i Bangkok, grep John Major inn med en gang og forlangte at de ble løslatt fra fengselet og sendt tilbake til England. De hadde faktisk begått en forbrytelse, men statsministeren var villig til å gripe inn og gjøre avtaler på deres vegne. Da vi hørte hvordan disse jentene ble hentet hjem, skrev mamma et brev til John Major og ga uttrykk for hvor opprørt hun var over at døtrene hennes aldri hadde fått noen slik hjelp. Men hun fikk aldri noe svar.
Da to britiske sykepleiersker ble funnet skyldige i mord i Saudi-Arabia og fengslet der, grep politikerne inn igjen og sørget for å få dem hjem til Storbritannia før noen fikk sukk for seg. Vi ble innesperret i et muslimsk land, akkurat som dem, men vi hadde ikke begått noen forbrytelse. Vi var ofre for andre menneskers forbrytelser, men det var ingen ministre som kom oss til hjelp. Det var ingen med makt til å få ting til å skje som forlangte at vi skulle få en rettferdig behandling.
Da yemenittiske stammemedlemmer kidnappet noen europeiske turister, utløste det øyeblikkelig en storm av internasjonale protester.
Den eneste forskjellen jeg kan se mellom oss og alle disse andre, er hudfargen vår.