Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Fotograf Victor Alveberg flykter fra Oslo, fra fortiden og fra et planlagt bryllup, sammen med søsteren til henne han skulle ha giftet seg med. Boka er en frittstående fortsettelse av "Drift", og er fortellingen om Victor og Anna, om nybyggersamfunnet Kaperhavn og lengselen etter å leve "sant". Om trofasthet og svik, tilværelsens paradokser og samlivets kunst.
Omtale fra forlaget
Fotograf Victor Alveberg flykter fra Oslo, fra fortiden og fra et planlagt bryllup, sammen med søsteren til henne han skulle ha giftet seg med. Boka er en frittstående fortsettelse av "Drift", og er fortellingen om Victor og Anna, om nybyggersamfunnet Kaperhavn og lengselen etter å leve "sant". Om trofasthet og svik, tilværelsens paradokser og samlivets kunst.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1996
Format Innbundet
ISBN13 9788203176340
EAN 9788203176340
Serie Victor Alveberg (2)
Omtalt sted København
Språk Bokmål
Sider 528
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI hennes ansikt var det som speil med rifter av ømhet og hat. Det var det han elsket hos henne. Hennes dobbelthet, hennes utydelighet. Alt mellom dem var litt falmende. litt for langsomt eller litt for fort, og det var det han elsket hos henne, duften i rommet når hun var der, en kjølighvit spenning mellom dem, ja som sne i mars, ikke den råkalde januarsnoen med isnåler mellom fnuggende, men den langsomme, sørgende klamme marssneen som et posludium i en begravelse.
Jorden er blitt en del av den tredje verden, av et fattig, ugjestmildt og karrig solsystem. Noen milliarder mennesker gjør helvete hett for hverandre. Hvorfor skulle gudene bry seg? De skapte en verden for dere, av vann, jord luft, et paradis, så nesten latterlig tilrettelagt for lykke. Men større djevelskap enn det er på Jorden har likevel ikke Kosmos erfart.
Jeg ble ikke bare slått bare av den ene hånden hans. Det var hele han som slo. Skuldrene, musklene i overarmen, lårene, invollene, føttene. Det var drømmene han som slo meg, tankene, begjæret, kjøttet, senene. Blodet hans slo meg! Lyst blod, svart blod, levret blod. Fiendeblod. Min ektemanns blod. Og det var ikke bare kroppen min han slo. Ikke bare de punktene som skulle svulme opp , bli gulblå som verk. Han slo både fortiden min og fremtiden, den jeg hadde vært og den han ville jeg skulle være. Men mest av alt slo han den jeg var.