Faktisk kunne jeg jo si at han riktignok var ulykkelig i sin ulykke, men han ville ha vært enda mer ulykkelig om han over natten hadde mistet sin ulykke, om den var blitt tatt fra ham fra det ene øyeblikket til det neste, hvilket igjen ville ha vært et bevis på at han i grunnen slett ikke hadde vært ulykkelig, men lykkelig og hadde vært det i kraft av og med sin ulykke, tenkte jeg. Mange er jo i grunnen lykkelige fordi de sitter fast i ulykken, tenkte jeg og jeg sa til meg selv at Wertheimer sannsynligvis faktisk hadde vært lykkelig fordi han hele tiden hadde vært seg sin ulykke bevisst, kunne glede seg over sin ulykke. Tanken forekom meg plutselig slett ikke absurd, nemlig å tenke at han av en eller annen grunn som jeg ikke kjente, kunne ha mistet ulykken sin og derfor hadde reist til Chur og Zizers og tatt livet av seg.

Å følge Horowitz-undervisningen hadde for meg som for Wertheimer vært drepende, men for Glenn fremmet hans geni. Det var ikke Horowitz som hadde drept Wertheimer og meg når det gjaldt å bli klaverviritous og i grunnen alt som hadde med musikk å gjøre, men Glenn, tenkte jeg. Glenn hadde gjort det umulig for oss å bli klaverviritouser allerede på det tidspunkt da vi begge hadde trodd fast på at vi kunne bli det. Ennå i årevis etter Horowitz-kurset hadde vi trodd at vi var klaverviritouser, mens muligheten for en slik karriere jo hadde vært død i samme øyeblikk som vi var blitt kjent med Glenn. Hvem vet om jeg i dag ikke likevel ville ha vært klaverviritous hvis jeg ikke hadde gått til Horowitz, hvis jeg altså ikke hadde hørt på min lærer Wührer, hvem vet om jeg ikke da, tenkte jeg, hadde vært en av disse berømthetene som hele året reiser frem og tilbake mellom Buenos Aires og Wien med kunsten sin. Og Wertheimer også. Straks sa jeg imidlertid et bestemt nei til meg selv, for helt fra første stund hatet jeg viritousrollen med alle dens medfølgende omstendigheter, jeg hatet fremfor alt å opptre for mengden og det var ikke noe jeg hatet mer enn applausen, jeg tålte den ikke, lenge visste jeg ikke om det var den dårlige luften i konsertsalene eller applausen eller begge deler, helt til jeg ble klar over at det var selve viritousrollen og fremfor alt klaverviritousrollen jeg ikke kunne tåle. For det var ikke noe jeg hatet mer enn publikum og alt som hang sammen med dette publikum og altså hatet jeg også viritousen(e) selv. Og Glenn spilte jo også bare et par-tre år offentlig, så tålte han det ikke lenger og ble hjemme og ble der, i huset sitt i Amerika, han den beste og viktigste av alle klaverspillere.

Min kjære havarist, var ordene Glenn hadde ønsket Wertheimer velkommen med. Med amerikansk-kanadisk kaldblodighet hadde han alltid betegnet Wertheimer som havarist, meg alltide helt tørt som filosof, hvilket ikke gjorde meg noe. Wertheimer, havaristen, gikk for Glenn alltid under, uavbrutt under, jeg la hele tiden og sannsynligvis med utålelig regelmessighet ordet filosof i munnen på Glenn, således var vi for ham havaristen og filosofen, tenkte jeg da jeg kom inn i vertshuset.