Vi begynner i 1741, midt i en dramatisk ekspedisjon i iskalde farvann mellom Asia og Amerika. Naturforskeren Georg Wilhelm Steller er skipsbrudden, men gjør en oppdagelse som skal forandre både vitenskapen og skjebnen til sjøkuene for alltid. Her møter vi en brytningstid der opplysning og vitenskap er i ferd med å ta over for overtro og varsler, men også der menneskets trang til å forstå, måle og kontrollere naturen viser seg å ha en høy pris.
Deretter hopper vi frem i tid. I 1859 sender guvernøren i russisk Alaska, Hampus Furuhjelm, folk ut for å finne skjelettet av sjøkuen, et dyr som allerede er blitt utryddet. Senere, på 1950-tallet, møter vi en museumskonservator som skal restaurere restene.
En bok om tap, om vitenskapens skyggesider og om vår evne til å ødelegge, ofte uten å mene det. En bok som får oss til å spørre: Hva er det vi risikerer å miste neste gang, uten engang å merke det før det er for sent? Terningkast 4+

Denne boken tar utgangspunkt i historiske hendelser og personer, og beskriver samtidig kontrasten mellom hvordan vi er fasinert av naturen samtidig som vi bryter den ned og utrydder andre arter. Den starter med eksempelet om sjøkuen, som jeg oppfatter er et tidlig eksempel fra moderne tid på at sapiens utrydder andre arter, og avslutter med hvordan vi utrydder fugler. Sentralt i boken er historien om sjøkuskjelettet på Naturhistorisk museum i Helsinki. Dystert tema, men vakkert formidlet.