Arvingen til en rik slektning ønsker å arrangere en høytidelig begravelse, men klager over at det ikke lykkes, «for (sier han) jo mer penger jeg gir de sørgende for å se triste ut, desto gladere blir de.»

Det ville være latterlig dersom noen med høye tanker om sin egen smak mente å rettferdiggjøre seg ved å si: «Denne gjenstanden (bygningen vi ser, klærne den personen går med, konserten vi hører, diktet som er fremlagt til bedømmelse) er skjønn for meg.» Han må nemlig unngå å kalle noe skjønt når han egentlig bare finner det behagelig. Mange ting kan for ham være sjarmerende og behagelige – ingen har problemer med det –, men holder han noe for å være skjønt, så forventer han at andre har et lignende velbehag; han dømmer ikke bare for seg selv, men for enhver, og taler om skjønnhet som om den var en egenskap ved tingene.

Djerve, overhengende, nærmest truende klipper, tordenskyer som tårner seg opp på himmelen og trekker med seg lyn og brak, vulkaner i hele sin destruktive voldsomhet, orkaner som etterlater seg ødeleggelse, det grenseløse oseanet hensatt i opprør, et høyt vannfall fra en mektig elv og lignende ting gjør vår motstand til ubetydelig småtteri sammenlignet med deres makt. Men synet av disse tingene blir desto mer tiltrekkende jo frykteligere det er – forutsatt at vi befinner oss i sikkerhet. Og fordi de forøker den sjelelige styrken utover dens dagligdagse gjennomsnittsnivå og lar oss oppdage en evne til å stå imot av et helt annet slag, en evne som gir oss mot til å måle oss med naturens tilsynelatende allmakt, kaller vi gjerne disse gjenstandene opphøyde.