Khomeini hadde ikke bare som mål å grunnlegge en islamsk stat i Iran, siktemålet hans var mye videre enn som så. Ønsket hans var å gjennomføre sjiaislamske revolusjoner over hele Midtøsten. Derfor sørget han for å opprette organisasjonen Hizbollah i land som Libanon, Palestina, Irak og mange andre land. Han ga også støtte til Det muslimske brorskapet i Egypt, og han innførte hijab som islamsk uniform. Den fremste drømmen til Khomeini var å gjenopprette det islamske imperiet fra tida etter krigerprofeten Muhammeds død.

Æreskultur reklameres for og praktiseres i tråd med formaninger, autoritetenes kvelning av kritikk og spredning av frykt for helvetes ild. Gjennom sharia, tvang og voldshandlinger er kulturer utslettet og erstattet med ukultur. Kvinnen kontrolleres gjennom et nettverk av menn. Hele familiens ære står på spill på grunn av noen hårstrå som er synlige på kvinners hoder eller det som er mellom lårene.

Løgn var i det hele tatt en stor synd, og betraktet som uakseptabel oppførsel i det gamle Perserriket, enten løgnene var hvite eller svarte. Etter at muhammedanerne kom, lærte derimot perserne at løgn var en del av de nye herskernes religion.

Når islam fremhever jomfruelighet, er det etter mitt syn forakt for kvinnens seksualitet. Menn kontrollerer hennes liv ved å kontrollere hennes kropp, hennes hjerte og hennes begjær. Å verdsette og forsvare jomfruelighet setter mange av kvinnenes liv i fare. Blant annet medfører det æresvold, æresdrap, illegale og hemmelige aborter og påfører kvinnene ekstreme samvittighetskonflikter og psykiske problemer.

Angsten for å miste jomfruhinnen ødelegger også jentenes mulighet for normal livsførsel. De unngår for eksempel medisinske undersøkelser fordi de er redde for å skade jomfruhinnen. Mange mødre blir med sine døtre når de har legetimer for å kontrollere at det ikke blir utført vaginal undersøkelse. Unge jenter underkaster seg slike begrensninger i dagliglivet for ikke å miste sin ære. Noen av dem tør ikke engang å bruke tampong eller drive hard idrett, fordi de frykter at bevegelser kan føre til rifter i jomfruhinnen. Andre er ekstremt engstelige på lekeplasser, fotballbaner og under kroppsøving i skolen. Jeg lærte ikke å sykle fordi foresatte i min oppvekst var overbevist om at sykling kunne skade jomfruhinnen. Jenter kan ikke tillate seg å se på en gutt, flørte, bli forelsket eller ta sjansen på å bli berørt. Noen tør ikke berøre seg selv heller, selv om lysten er der.
De engster seg for bryllupsnatten.
Engstelsen er med andre ord så stor at de ikke føler eierskap over egen kropp.

Det er altså nesten ingen grenser for hva en kvinne må tåle. Europeiske kvinner har vanskelig for å forstå dette. De har ikke forutsetninger for å kunne forestille seg hvordan livene til millioner av kvinner i muslimske land arter seg. Da jeg i 2003 publiserte min bok "Jeg kommer fra Iran", en selvbiografi, beskrev jeg mitt ekteskap i Irans middelklasse, i en velutdannet familie. Mange av mine lesere forsto situasjonen jeg beskrev, men noen spurte:
"Hvorfor skilte du deg ikke?" Den europeiske feminismen fatter ikke til fulle situasjonen vi kvinner har vært og er i. I muslimske land trer kvinnen inn i ekteskapet i sin hvite brudekjole, men må som regel stå i det hele til hun dør. Jeg har opplevd å sitte fast i dette. Bare takket være min flukt fra hjemlandet og takket være Norge, kom jeg ut av mitt eget ekteskap i live.

Parolen "Vi elsker døden, akkurat som dere elsker livet", har vært den moderne, muslimske dødskulturens ledestjerne.
Ikke bare historikere, men også våre dagers etterretningstjeneste, politiet, forsvar, politikere og alminnelige borgere, har fått syn for segn om at det er nesten umulig å forsvare seg mot denne fanatismen, i alle fall i den innledende fasen av slike angrep.
Den flere hundre år lange bølgen av krigere som etterfulgte Muhammed endret dramatisk det politiske, kulturelle og religiøse landskapet i Midtøsten.
Nå har det også sneket seg inn i Norge og det øvrige Europa.