Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Saknet etter far.
Ti år gammal får Gabriella vite at far hennar ikkje er far hennar likevel. Det finst ein genetisk-biologisk far. Han bur ein busstur unna, og han er tyrkisk. Betyr det at ho ikkje er norsk? Først då mor hennar døyr, tek Gabriella kontakt. Ho er 15 år og treng ein far. Korleis skal ho elles bli heil att? Men faren har fire søner og treng inga dotter. Som vaksen bestemmer Gabriella seg for igjen å oppsøkje faren, som no har flytta attende til eit Tyrkia der tilhøyrsle ikkje er noko ein kan ta for gitt. Ho tek med seg dottera på fire år og reiser til den vesle landsbyen Tokaçl. heilt sør i landet, på grensa til Syria.
«63 måtar å elske deg på» er ikkje ei bok om forsoning. Monica Bjermeland skriv innsiktsfullt og levande om mot, kulturforskjellar og om å stå opp for den ein er.
Forlag Samlaget
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788252199147
EAN 9788252199147
Språk Nynorsk
Sider 232
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka vokser på meg jo mer jeg tenker på den etter å ha blitt ferdig. Fint om identitet, tilhørighet, kulturforskjeller, å vokse opp - forent med et lite innblikk i tyrkisk politikk, kultur og samfunn.
Kjernen for meg er dog fortellinga om skuffelsen og sinnet som oppstår i det man innser at voksenpersonene som skulle være så trygge, ufeilbarlige og perfekte bare er like stusselige, patetiske og usikre som ethvert menneske. Bjermeland er på sitt beste når hun balanserer de vanskelige følelsene, behovet for et oppgjør, kanskje hevn, samt ønsket om tilgivelse og bedring - samtidig som hun på glimrende vis får frem hvor mangefasetterte vi er som mennesker.
Gabriella, hovedpersonen, er både det sinte og usikre barnet, samtidig som hun er mor til Maria, den lille jenta som forventer at hun skal være den trygge, ufeilbarlige voksenpersonen. Sentralt står skammen, og frykten for å ikke strekke til, være god nok forelder - for, som Gabrielle sjøl spør seg: "Kven kjem ho [Maria] til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?"
En psykolog jeg gikk til sa at man ikke er voksen før man har klart å tilgi sine foreldre. En klar spissformulering, men det er det denne boka i stor grad handler om.
Anbefales!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket– Er det ikkje moro at Gabriella også er her? Birgül spør ned i tallerkenen, som om ho veit at spørsmålet er ein kniv.
Pappa er ikkje pappa. Eg er altså ikkje den eg trur eg er, eller den eg har trudd eg har vore. Kvifor har du ikkje fortalt meg dette før no? seier eg ikkje.
Vi ser bort på Maria, som har kurra seg godt nedi fanget til onkel, som er klar til å lese ho i senk. Kven kjem ho til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?