Flertallet har makten - dessverre -; men retten har det ikke. Retten har jeg og de andre få, de enkelte. Minoriteten har alltid retten.

Men are more interesting in books than they are in real life.

Time is an illusion. Lunchtime doubly so.

There is an art, it says, or, rather, a knack to flying. The knack lies in learning how to throw yourself at the ground and miss.

Dei rette orda satt for seg sjølve på ein stemningsfull kafé, skåla og drakk og hadde det strålande med kvarandre. Ingen tenkte på at eg kunne trenge dei for å berge meg.

Då vi vakna visste eg at det hadde vore ei god natt igjen. Restar av draumane våre låg igjen på dyna og i gardinene, dei forma mystiske og fargerike mønster og lukta godt av sjeldne krydder, epleblomster, badesalt og barndommens sommarmorgonar.

-Du som er slik ein språkekspert, sa eg. - Det er noko eg har lurt på. Det der med krikar og krokar. Eg veit jo kva ein krok er, men kva er ein krik? Munk peikte på ein krik. -Det er ein krik, sa han. - Det burde du ha visst. Eg skjemdest, og skunda meg å kome inn på noko anna.

Det var ein fyr som hadde sagt til meg: Kvifor begynner du ikkje på universitetet? Der kan du gå i år etter år og likevel ikkje bli til noko når du er ferdig.

Det var det som gjorde utslaget for meg. Eg måtte finne noko å gjere, det var greitt, men bli til noko ville eg ikkje. Eg var ein type full av sjølvrespekt.

Ein arbeider for å vera fri den stundi ein er her i verdi, - men ein vasar seg som oftast meir og meir fast, - verdi er vanskeleg, har lange armar og mykje ris å fanga ein i, fallgrover lurer alle stader. Og dei gjeng ein i

Det var ein ting eg skulde ha sagt (Kanskje du forstod det?) fyrr du reiste: Vil du flytta hit, so er det greidt det.

Men først - Da jeg var våken natten etter diktene, øynene og asken, tenkte jeg, før du reiser skal jeg si til deg at nå når jeg kjenner deg, så skal du alltid få brev. Med mellomrom, naturligvis - som før, men alltid, - så lenge jeg lever. Kanskje det eneste jeg vet om fremtiden. Men det går jo ikke an å si slikt på en bussholdeplass.

Reader, I married him.

'So I've given this whole "growing old" thing some thought and I've come to the decision that I'd like to stay exactly as I am right now.'

«Sometimes, when it's going badly, she wonders if what she believes to be a love of the written word is really just a fetish for stationery. The true writer, the born writer, will scribble words on scraps of litter, the back of a bus ticket, on the wall of a cell.»

De første menneskene kom til Norge omtrent 12 000 år før Kristus. Denne påstanden blir tatt for god fisk av de fleste historikere. Likevel må det dreie seg om en misforståelse. Kristus kom aldri til Norge.

Jeg gir stort sett faen i rom. Men jeg har problemer med tid.

Personen du elsker er 72,8% vann og det har ikke regnet på flere uker.

Ingen kan eie et tre, fortsatte han. Det kan tilhøre deg, på samme måte som du kan tilhøre det. Vi kommer fra jorda, og vi gir den vår kjærlighet og vårt strev, og hun gir oss mat tilbake. Når vi dør, går vi tilbake til jorda. På sett og vis er det hun som eier oss. Palestina eier oss, og vi tilhører henne.

Eg segjer "me". Ja, eg bur ikkje åleine lenger. Bodil Cappelen flytte hit for eit år sidan. Ho er biletvevar. Ho vil vere her, segjer ho.

Fyre påske var eg nordyver, eg òg. Til Trondheim. Eg hadde ikkje vore uppe i ei fjukemaskine fyrr. Det gjekk sulande.