Vi vet at den andre finnes et eller annet sted der ute. Sannheten er at den ikke finnes der UTE, men her INNE, og at hjertet vårt, i likhet med Rumis, kan bli mottaker av guddommelige telegrammer som informerer oss om denne kjærligheten.

...at forskningsarbeidet har avdekket at hjertet produserer det overlegent sterkeste rytmiske elektromagnetiske feltet i kroppen, og at dette feltet forandrer seg målbart i henhold til de forskjellige emosjonene den enkelte opplever. Hjertets elektriske felt er omkring 60 ganger større enn hjernens og magnettfeltet mer enn 5000 ganger større. Dette hjertefeltet omfatter ikke bare hver eneste celle i kroppen. Det strekker seg også ut i alle retninger og kan faktisk måles på mer enn en meters avstand fra kroppen. .......Nå er det også bevist at det elektromagnetiske signalet som produseres av hjertet, registreres i hjertebølgene hos personer som er i nærheten, og at det er et viktig mellomledd for energiutveksling mennesker imellom.

"Only in relationship can you know yourself, not in abstraction, and certainly not in isolation."

"Enhver del av kroppen har sin historie å fortelle."

Det jeg har sagt i denne boka om himmelen, åndenes verden og om helvete, vil være uklart for mennesker som ikke finner noen glede i å kjenne til åndelige sannheter, men det vil være forståelig for mennesker som har denne gleden. Særlig for slike som har glede av sannheter for sannhetens egen skyld, det vil si for mennesker som elsker det sanne fordi det er sant. Alt det vi elsker bringer lys med seg inn i sinnet, særlig når vi elsker det sanne, fordi det sanne er en del av lyset.

To my mother, who gave me a love of life

To Hillary, who gave me a life of love

To Chelsea, who gave joy and meaning to it all

And to the memory of my grandfather, who taught me to look up to people others look down on, because we`re not so different after all.

Døden er ikke en erfaring man kan dele med noen eller oppleve sammen med noen, den er ubønnhørlig individuell. I disse stundene er soldaten helt alene selv mindt blant kameratene sine.

Før skytingen var over sendte de sanitetssoldater og en ambulanse rett inn på slagmarken for å redde de sårede. jeg trodde ikke mine egne øyne. Hva slags krig var dette ? Noe sånt kunne aldri ha skjedd på Østfronten, men her så det ut til at noen av krigens regler fortsatt var i kraft, med gyldighet for begge sider. I bakgrunnen så jeg offiserene deres rase omkring i de kompakte, små bilene sine - som om det var en øvelse !

En kort stund nølte begge sider. Så ble plutselig tårnet på den andre stridsvognen åpnet, og en enslig kar hoppet ut. I kikkerten min syntes jeg jeg kunne skjelne at han var offiser. Han ignorerte faren han utsatte seg for, skyndte seg bort til fordypningen der infanterilaget var fanget, hjalp noen sårede med å komme seg frem til stridsvognen, og lempet dem opp på karrosseriet en etter en. Fullstendig fjetret fulgte vi med på denne enestående redningsaksjonen uten å fyre av et skudd. Offiseren hoppet tilbake inn i stridsvognen, spant rundt på beltene og raste tilbake dit han kom fra. De av oss som var vitne til dette opptrinnet, enten på nært hold eller lengre unna, følte instinktivt at det ikke var noen ære å vinne ved å åpne ild mot en som med en slik dødsforakt viste hva kameratskap er.

Siden blir selv de farligste situasjoner hverdagskost, til det ser ut til at dagene passerer uten å inneholde noe annet av interesse enn dødens stadige nærvær. Men selv den tanken , hvor fremtredende den enn var til å begynne med, fortrenger man, siden den er stadig nærværende og derfor en størrelse man kan se bort fra. Jeg er fast overbevist om at man kan gå trøtt av en følelse.

Den som ikke kan angripe tankene, angriper de tenkende.

Les ikke for å motsi og bestride, ei heller for å tro og ta for gitt, men for å avveie og vurdere.... Historier gjør mennesket klokt.

Francis Bacon

Medfølelse er det aspektet ved kjærlighet som ikke ber om noen gjenytelse. Det er på grunn av dette at ethvert uttrykk for medfølelse er en form for bønn.

"Men på en måte kan du si at etter alle disse millionene år i havet, så tok vi likevel havet til oss. Når en kvinne skal bære fram et barn, så gir hun det vann, inni kroppen sin, som barnet kan vokse i. Det vannet inni kroppen hennes er nesten nøyaktig det samme som vannet i havet. Det er akkurat like salt. Hun lager et lite hav inni kroppen sin. Og ikke bare det. Blodet vårt og svetten vår er også salt, nesten nøyaktig like salt som vannet i havet. Vi bærer hav inni oss, i blodet og svetten. Og vi gråter hav, med tårene våre. "

Det er som om en mobb har en slags kollektiv bevisshet, og en riktig appell på nøyaktig riktig tidspunkt kan lede det morderiske hatet bort fra det utpekte offeret. Det er som om mobben i akkurat det kritiske øyeblikket ØNSKER å bli stoppet, ØNSKER å bli hindret i å utøve det verste av volden det har inni seg. I dette tvilsøyeblikket kan en enkelt stemme eller en løftet neve mot den voksende ondskapen være nok til å avverge den. Jeg har sett det skje i fengsel når en gjeng fanger oppsatt på å voldta en medfange har blitt stoppet ved at en enkelt stemme har vekket skammen i dem. Jeg har sett det i krig, når en sterk stemme har fått den hatefulle, brutale mishandlingen av en fange til å stoppe tvert.

Ondskap er en form for feighet. Ond latter er kujonens måte å gråte på når han ikke er alene, og han sørger gjennom å påføre andre smerte.

Karl XIII (Karl Johan var hans adoptivsønn)) fortsatte å lede regjeringsmøtene selv om han mer eller mindre satt og duppet ved enden av bordet. Alle tidde når beslutningene skulle tas. Dersom kongen ikke sa noe, hvilket han sjelden gjorde, tolket man det dithen at han samtykket.

Det fortelles at en gang kongen satt og arbeidet på værelset sitt, sovnet han og gled sakte under bordet, fremdeles i dyp søvn. Hoffpersonalet begynte straks å lete etter den forsvunne monarken, før vakthavende offiser oppdaget ham under skrivebordet og utbrøt : "Å Herre Gud, ligger Deres majestet der og regjerer "

Han hadde mer eller mindre gitt opp fiolinen på det tidspunktet. Det tok for hardt på de aldrende fingrene hans. Istedet konsentrerte han seg om pianoet, som han ikke var så flink til å spille på. En gang snudde han seg til Margot og smilte etter å ha spilt noen strofer feil gjentatte ganger. " Mozart skrev en masse tull her" sa han.

"Verdien av universitetsutdannelse ligger ikke i å lære mange fakta, men i å øve seg opp til å tenke"

...gir et herlig bilde av den mildt eksentriske, men dypt uaffekterte Einstein i hans eldre år. Peter forteller f.eks om en gang da han kjørte i sin convertible med Einstein og det plutselig begynte å regne. Einstein tok av seg hatten og stakk den inn under jakken. Da Peter så spørrende på ham , forklarte Einstein : Du skjønner at håret mitt har tålt vann mange ganger før, men jeg vet ikke hvor mange ganger hatten min tåler det. "