Bokelskere.no

En fyr sa en gang at hvis du treffer alle med kunsten din, så har du mislykkes. I hvert fall i å skape kunst. Og jeg deler i grunn den oppfatningen. Om noen kan fortelle meg hvem som sa dette, så er jeg for øvrig takknemlig. Uansett, jeg tenkte jeg kunne lage en liste for de virkelig smale bøkene som vil frastøte majoriteten av de som forsøker seg, enten det er på grunn av innhold, form eller begge deler. Jeg har foreløpig ikke så mange bidrag selv, da en del av intensjonen nettopp er å få tips om de merkeligste bøkene som finnes der ute.

Kun en bok pr. forfatter, hvilket betyr at man i noen av tilfellene vil kunne flere besynderlige bøker av samme forfatter. Og kun skjønnlitteratur.

Åh, jeg liker denne lista. Har bare lest Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, så skal bli spennende å sjekke ut ihvertfall et par av de andre også.

Så bra, og samtidig minner du meg på at den fortjener noen tilskudd. Skal få lagt til et par titler i løpet av dagen.

Årstid i helvete av Arthur Rimbaud er noe av det særeste jeg har lest. Rimbaud skrev verket da han var 19 år gammel og jeg som leser opplevde det som både svært kryptisk og symboltungt, og selvsagt fascinerende! Her kan du lese mer om boka, om du er interessert.

Den fascinerende "Story of the Eye" av Georges Bataille passer godt inn blant de øvrige bøkene på listen.

Kortromanen har vært en kultklassiker siden utgivelsen i 1928, og er fylt til randen av vold og perversiteter. Til tross for dette ligger humoren aldri langt unna.

Boken dreier seg om et ungt par som tøyer grensene for sin egen seksualitet på et urovekkende vis. En uskyldig ungjente får i den forbindelse gjennomgå, og overgrepene blir stadig grovere.

Spesielt psykoanalytikere får mye å bryne seg på her. Batailles oppvekst var mildt sagt bisarr, og forfatteren har faktisk bekreftet at denne fortellingen til en viss grad har sammenheng med hans bakgrunn.

Anbefaler Penguin Classics utgave som også inneholder to ytterst interessante essays av Susan Sontag og Roland Barthes.

Friedrich Schellings Die Weltalter.. En poetisk og dialektisk psykoanalyse som går løs på angsten og det "midte" mellom intet og eksistens som gjorde at Gud måtte skape segselv og gjennom segselv verden som forlengelse av han. Hans første handling var det absolutte egoistiske: selvskapelsen, og så selvdyrkelsen. Menneskets etteraping av Gud er sann egoisme og selvdyrkelse, men denne er ond, og Gud er god. Han skapte segselv før sin faktiske skapelse, og han poetiserer denne ikke-verdenen også, men ut fra dette tømte, som ligger "bak" verden, øser Gud ut til menneskene, som er atomære, ensomme og "hardnet", og forsøker å "åpne" de med godhet. Når alle mennesker har skapt segselv og dyrket segselv, er alle mennesker "fri" og "onde", men de "onde" "hardnete" finner segselv i angsten, og finner Gud der også.. Til slutt ender det opp med noe som Hegels absolutte ånd.. Jeg gir opp. Jeg kan ikke se for meg noe av dette og det blir så ekstremt abstrakt, dialektiskmatematisk, og masse annet rart. jeg satt igjen med fullt av merkelige begreper, formler, merkelige inntrykk og enda flere feillesninger enn riktige lesninger. Hegels "åndens fenomenologi" blir pepperkaker i forhold. Enda vi hadde lesegruppe i et halvt år med filosofiprossessor som foreleste. Verket er oversatt til engelsk og finnes i tre vidt forskjellige utgaver, den utgaven med det mest doktorspråklige, tekniske og matematiske og mest poetiske er selvsagt den som er sterkest oversatt.. Og den er helt umulig å forstå. Verket er selvsagt ikke ferdig. "The ages of the world" eller noe er tittelen. Og ja, verden har tre verdensaldrer oppdelt i hvordan Gud var i verden, og tallet tre er ganske magisk.

Takk for hva man vel må kunne kalle et eksentrisk og kuriøst bidrag som uten vansker innfrir listas kriterier! Jeg skal aldri lese denne. Skal dog sørge for å bringe den på bane neste gang jeg er full og noen begynner å skravle om hvordan man skal kunne kombinere relativitetsteorien og det man vet om kvantemekanikk i det store smellets øyeblikk: "Det var en dialektisk anspennelse, som jo alt faenskap begynner med, der startet det hele!"

De er vel kanskje ikke smale nok, men både Infinite Jest av David Foster Wallace og Naked Lunch av William S. Burroughs skal være rimelig vanskelige å komme seg gjennom. Sistnevnte har jeg flere ganger hørt bli omtalt som direkte uleselig. Kanskje ikke så rart, ettersom den er et resultat av et slags ellevilt klipp-og-lim-prosjekt utført i heroinrus.

Etter min mening er Naked Lunch et lite mesterverk, og den gjorde dypt inntrykk på meg som tenåring. Har til dags dato ikke lykkes å komme over noe verk som skildrer fri assosiasjon på en like god måte (er ikke særlig begeistret for poesi..). Med det samme vil jeg dessuten anbefale filmadapsjonen av Cronenberg. Perspektivene i boken og filmen overlapper hverandre til en viss grad, men de detaljrike fiksjonsuniversene er samtidig høyst subjektive.

Ikke dumme forslag dèt! Naked Lunch skal i hvert fall sporenstreks få passere, dersom hva jeg, og tydeligvis også du, har hørt om den stemmer. Her er det kun form, altså struktur og språkføring, og innhold som avgjør om ei bok er smal og utilgjengelig, om forfatteren er kjent har ingenting å si, tvert imot er det vel gjerne de allerede etablerte som har hatt baller til å gjennomføre slike vågestykker. Jf. Joyces inntreden i lista.