Bokelskere.no

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Det er mange diktbøker som ville passet inn i den sjangeren her. Feks dikt av Gunvor Hofmo.

Jeg kommer med noen nye forslag til lista di, jeg.. Førstemann ut er Tommy Kristoffersen fra Surèns Dråper i havet. Tommy lever på sida av samfunnet. Han blir ikke forstått av andre, samtidig forstår han ikke menneskene rundt seg, heller. Les denne diskusjonstråden om du er i tvil.

I tillegg vil jeg nevne Bjørn Hansen fra 17.roman og Professor Andersen fra Professor Andersens natt, begge bøkene forfattet av Dag Solstad. Solstads karakterer er absolutt outsidere som står utenfor, mens de betrakter den underlige verdenen som utspiller seg foran dem...

Jeg stoler på dine nominasjoner, men likevel, problemet med en liste som denne er at det knapt finnes en romankarakter som ikke er outsider på et eller annet vis, som ikke føler ensomhet, for hvorfor ellers skal denne personens liv være verdt å fortelle, av noen videre interesse, og er ikke leseren selv et ensomt individ, eller vi kan i det minste si, uten å risikere å fare med usannhet, at det å lese er en ensom handling? Og hva mer, en romankarakter som ikke sier noe om sine omgivelser, direkte eller indirekte, hva er en slik verdt? Såvidt jeg forstår er alle protagonistene hos Solstad outsidere, men er Bjørn Hansen og Professor Andersen blant den "riktige" sorten?

Outsiderskikkelsen jeg her søker er den som tæres opp både utvending og innvending, og som tæres opp i overmål, som i Sult og Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg vet ikke om alle som er representert her havner i denne kategorien (da jeg ikke har lest alle), men det er ihvertfall dét jeg sikter etter, for ikke å gjøre listen alt for vidtspennende.

Jeg skjønner at du må være en smule restriktiv når det gjelder denne lista! Samtidig vil jeg hevde at mine forslag har like mye der å gjøre som f.eks Doppler og Holden Caulfield ;) Alle de tre (Kristoffersen, Hansen og Andersen) tæres opp innvendig, samtidig som korthuset de så møysommelig har stablet opp kommer ramlende ned over hodene deres. Men; det er din liste og du har din fulle rett til å være diktator ;)

Jeg kom tilfeldigvis over denne diskusjonen nå, meget interessant, og jeg sitter og smiler for meg selv av to grunner: Den ene er at jeg skrev hovedoppgave om outsideren, og jeg satt da og valgte ut fem hovedpersoner jeg ville ta for meg - helt uten å diskutere det med noen, slik jeg ser jeg kunne ha gjort hvis ikke Internettet ennå var i sin spede barndom den gangen. Den andre grunnen er at jeg kjenner begge dere som diskuterer her, min stjerneelev fra noen år tilbake Eirik, og min kjære bokelskende hybelnabo Anja. Norge er jammen et lite land, og om vi alle bare er ett ledd fra å kjenne hverandre, er jeg the missing link mellom dere to.

Ny misantrop-kandidat til deg, Eirik! Thersites i Shakespeares Troilus og Cressida. Dette stykket er mørkt og uforløst, heltene mangler, krigen mellom grekerne og trojanerne står om en hore og en hanrei, som Thersites sier. Han er narr i grekernes leir, ondskapsfull og grov, men kanskje en av de mest realistiske.

Jeg savner "Dvergen" av Pär Lagerkvist på denne lista. Dvergen som er fortellerstemmen her, er en utpreget misantrop.

Jeg ser at du ikke har lagt til Celine's "Død på kreditt" eller "Death on the Installment Plan" på listen din. Dette er en av de beste misantropiske romaner som er skrevet - mesterlig og heslig. (mener nu jeg) Den er forøvrig et "companion volume" til " Journey to the End of the Night" som allerede befinner seg på den forannevnte liste.

Lista di er god, men virker en smule mangelfull når forfatteren og misantropen Louis-Ferdinand Celine ikke er representert med: "Reisen til nattens ende" og "Død på kreditt".

Valerie Solanas i Sara Stridsbergs Drømmefakultetet vil jeg så definitivt si fortjener en plass på denne listen. Så får vi jo også litt flere kvinner inn her òg. Valerie som vokser opp i ørkenenen med en trailertrash-mor og en far som voldtar henne, som er smart, som skal bli forsker, vil bli USAs president, men som ender opp som forfatter av SCUM (society for cutting up men) manifestet, hatet av kunstnerverden for å ha skutt Andy Warhol. Hun dør alene i et hotellrom i Tenderloin Distric, etter utallige års dopmisbruk og prostitusjon. Forøvrig en helt fantastisk bok.

Querelle og Tyvens dagbok av Jean Genet, selve forbryternes forfatter, burde være selvskreven. Man skal lenge etter bøker som skildrer mennesker som lever såpass utenfor samfunnets normer, som har en så lav terskel til drap og som hengir seg til vill kåtskap mellom menn.

Hvis jeg skal velge én av disse, hvilken vil du trekke frem som det beste eksempelet? Og er hovedpersonen i Genets romaner (har ikke lest dem selv) faktisk en misantrop eller bare en opprører, og er de forbrytere fordi de vet å utnytte samfunnet eller fordi de avskyr samfunnet?

Jeg ville valgt Querelle. Det ligger ingen ideologisk grunn til hovedpersonens misantropi, men det gjør nettopp misantropien større. Georges Querelle handler i egen vinning, som en hedonistisk egoist, og menneskeverdet står såpass lavt at drap er en naturlig måte å oppnå sine mål på. Personene avskyr samfunnet (majoritetens samfunn), og lever i sin egen verden i Brest.

En annen bok, som riktignok ikke har noen misantroper, men som likevel skildrer en noget spesiell outsider-tilværelse, må være De skrekkelige barna av Jean Cocteau. Et søskenpar, Paul og Elisabeth, vokser opp uten foreldre (moren er sengeliggende) i en helt egen verden. Deres felles soverom er deres univers. Inn i dette universet kommer Gerard og Agathe, men likevel er det klart at de er der som fremmede, for de incestuøse båndene mellom søskenparet er så sterke at det til slutt må en tragedie til for å gjøre slutt på det hele. Kjærligheten, hatet og sjalusien imellom vikles inn tettere, helt til de kveles.

Jeg kom på en person til og det er Andreas Doppler i boka "Doppler" av Erlend Loe. A.D. snur ryggen til familie, venner og karrierejag, begynner et nytt liv ved å flytte ut i marka og camperer snart sammen med en elgkalv. Litt uvanlig vil jeg si, kan han være en kandidat til dine noe sære typer?

Det begynner å bli en stund nå siden jeg leste Doppler, men selv om det er en uvanlig historie og selv om Doppler er rimelig sær av seg, er ikke historien og Dopplers motiver noe uskyldige, altså ikke uskyldig som i 'uberørt av verdens smuss', men uskyldig som i enfoldig og beskjeden? Men jeg husker ikke helt klart, du får ta den endelige beslutningen. ;-)

A.D. misliker sitt og andre menneskers jag etter komfort og materielle ting. Det er som en protest mot alle normer i samfunnet at han velger ensomheten.
Nei, figuren er kanskje ikke kandidat (du bestemmer, det er ikke så nøye om han er med eller ei) men hans adferd er spesiell og kanskje Loe mente noe med boka, at faktisk flere burde trekke seg litt mer tilbake og ikke jage etter mer og mer. Vel, hva vet jeg, vi får spørre Erlend Loe :)

Jean-Baptiste Grenouille i Patrick Süskinds Parfymen er en outsider av dimensjoner, men om han passer inn i listen din vet jeg ikke?

Han blir født en het og stinkende julidag i 1738 i morens fiskebod i Paris. Den lille gutten blir offer for bisarre opplevelser og settes bort for å vokse opp under ekstremt harde kår. Tidlig skiller han seg ut og vekker mistro - han har ingen lukt! Til gjengjeld har han en fantastisk velutviklet luktesans. Hele livet orienterer han seg utelukkende etter nesen og blir verdens mest geniale parfymemaker.

På grunn av sin luktfri atmosfære og sin utrolig gode luktesans, skaper han frykt hos sine medmennesker som igjen fører til at han aldri får oppleve menneskelig kjærlighet. Dette blir starten på hans "monster"-utvikling og som fører til at alle som kommer nær Grenouille, enten Grenouille er borte eller fysisk tilstede, får en grusom skjebne.

Flott og interessant liste! Har etter litt fundering kommet fram til noen eventuelt listeutvidende forslag:

• Richard III (William Shakespare) – Kong Richard hater ”alt og alle” og dreper sine fiender fordi han føler at han har blitt dårlig behandlet og fordi han mistror de fleste rundt seg.. Han er en outsider på mange måter; ikke bare er han av sine fiender uønsket på tronen, hans svorne menn sviker ham også etter hvert.
• Portrettet av Dorian Grey (Oscar Wilde) – hovedpersonen bryr seg ikke om andre mennesker og tar aldri hensyn til andre enn seg selv. Er usikker på om han er drevet av rent hat, men forakt for andre mennesker innehar han i alle fall.
• Et dukkehjem (Henrik Ibsen) – kanskje litt på siden, men Nora mistror etter hvert de fleste rundt seg og ender så absolutt opp som en outsider (digresjon: er det ikke merkelig at alle misantropene som til nå er nevnt, er menn..?)
• Den Guddommelege Komedie (Dante Alighieri) – Dante var fylt av hat etter at han ble forvist fra Firenze. Dette hatet tar han ut i komedien, der han lar sine fiender pines i sitt selvkreerte helvete…
• Naustet (Jon Fosse) - hovedpersonen tviler på de flestes motiver og skyr stort sett andre mennesker. Når han så, mot sin vilje, blir utfordret, går det hele galt…
• Kimen (Tarjei Vesaas) – en fremmed og plaget mann kommer til øya, han er en outsider og får derfor lide for dette…
• Dr Jekyll and Mr Hyde (Robert L. Stevenson) – hva annet enn hat til mennesker kan ha fått den gode doktoren til å utføre de nedrigste handlinger mot sine medborgere gjennom sitt alter ego?
• Frankenstein (Mary Shelley) – monsteret må være en av de største misantropene i litteraturhistorien; han er så definitivt en outsider og hatet hans mot menneskene øker i takt med hvert eneste møte…
• A Christmas Carol (Charles Dickens) – Scrooge mistror de flestes motiver og misliker stort sett alle andre mennesker… Men kanskje han ikke passer inn i dette selskapet, siden han endrer seg mot slutten av boka.

Tja.. Er ikke sikker på om disse forslagene er helt hva du er ute etter, men her er de i alle fall..

Mange gode forslag, Anja!

• Richard: Utvilsomt ikke noen hyggelig mann å komme i veien for. Dine argumenter overbeviser meg, hvordan kunne jeg igrunn glemme ham?
  
• Dorian Gray: Hm, jeg vet ikke denne. Hovedpersonen er likegyldig til alt annet enn seg selv, men de adelige og borgerlige elsker ham, en verdenskjent maler forguder ham, han er dyktig i selskapslivet, han har vakkert, gyllent, krøllet hår... alle tar ham for en engel og han synes å utnytte det til det fulle. Den eneste som har noe imot Dorian Gray er han selv når han står foran speilet og ser sitt virkelige jeg. Han er altså en misantrop ved at han forakter de rundt seg, men ingen sosiopat eller outsider, fordi han vinner alle andres gunst. (men, hm, Marilyn Monroe var vel utilpass med sin berømmelse..)
  
• Nora: Universet i Et dukkehjem er kanskje for geografisk avgrenset, så og si, til at vi kan bruke slike begreper om Nora. At hun mistror tre personer er ikke misantropi, og at hun ikke lenger er gift gjør henne ikke til en outsider, selv om hun er 'utenfor' ekteskapet og Torvals hjem. Det er selvfølgelig flere måter å tolke slutten i stykket på, men den vanligste er vel at Nora endelig er fri fra ekteskapets lenker etc etc og skal ut og erobre verden. (vi har også den mindre hyggelige slutten, hun som alene i verden).
  
• Dante: Nei, tror ikke det. Det er selvsagt en svært så fiendtlig holdning som ligger til grunn for Den guddommelige komedie, ja, han må da ha foraktet sine medborgere (men foraktet han andre mennesker, dvs. folk utenfor Firenze?) noe voldsomt hvis vi skal dømme etter hans oppfinnsomhet. Men selv på sin vandring gjennom Helvete synes Dante å være i godt selskap sammen med Vergil og andre velvillige hedninger, han blir ikke utsatt for lidelsene som de andre blir utsatt for, og han kommer til slutt til Perleporten og får sin livslange kjærlighet, Beatrice, eller i det minste forsoning med henne, hvis jeg husker riktig. Det kan vel ikke ende mer lykkelig enn som så? ;-) Kanskje er Dante også litt for ukritisk til seg selv gjennom det hele, liksom, "Hei du, Francisco, du skal få være fryst opp til halsen i is i all evighet, fordi du lo av meg den gangen 4. november i 1312".
  
• Naustet: Kan du utdype mer om denne? Har ikke lest den ennå. I informasjonen framstår det som et trekantdrama. Er det flere personer som hovedpersonen må hanskes med, eller bare disse? Jeg mener, som i Et dukkehjem, det er en forskjell mellom misantropi og uvennskap, eller misantropi og sjalusi.
• Dr Jekyll and Mr Hyde: Ja, ja selvsagt!
  
• Frankenstein: Samme med denne, ja jøss! En viktig ting med Frankenstein og Mr Hyde er jo at de er mennesker. Kunne jo ha sagt at "Dracula er en misantrop" eller "Miltons Satan er en misantrop" som jo ikke er feil, men likevel feil, vil jeg påstå.
• Scrooge: Har ikke lest boka, men har sett dusinvis av filmatiseringer, hehe. Men er Scrooge hatefull, eller er han ikke faktisk bare grådig? Men vet ikke likevel, Dickens er jo liksom bare så trivelig av seg at det er vanskelig å trekke ham med i dette mørke fellesskap. ;-)

Naustet: Etter hendelser i fortida har hovedpersonen mer eller mindre trukket seg unna andre mennesker. Han holder seg for seg selv og vil aller helst ikke ha kontakt med noen, siden han føler seg mobbet og uglesett av andre. Han er en skikkelig einstøing som aller helst vil sitte på loftet og skrive, upåvirket av omgivelsene. Med andre ord; han er asosial og mistror andres motiver...

Trekantdramaet du nevner utvikles når barndomskameraten og hans kone kommer tilbake til hjemstedet for å feriere. Hovedpersonen føler seg delvis tvunget til å innlede et slags forhold med dem, delvis tvinger han seg selv på grunn av det kameraten gjorde mot han i ungdommen.

Forresten… Prøver å finne en kvinne som passer inn i dette selskapet og den eneste jeg kan komme på akkurat nå er Katherine i The Taming of the Shrew…? Og kanskje Miss Havisham fra Great Expectations (Dickens – igjen. Jeg synes slett ikke at han alltid er trivelig!) - hun hater ”alle” fordi hun har blitt sviktet selv og ”alle” i byen frykter og unngår henne…

Miss Havisham..! Ja, du har nok rett, Dickens er ikke alltid en honningknopp. En virkelig ufordragelig kvinne, men det er vel Pip som er fortellingens hovedperson og midtpunkt, Miss Havisham (så gammel og bare miss, hm...) er jo på sett og vis 'bare' en karakter som skaper vendepunktet i Pips liv.

Legger Naustet til listen, virker som den fortjener plassen. ;-) Nevnes hovedpersonen ved navn?

Hva med Katherine i The Taming of the Shrew, passer hun ikke inn?

Tror ikke jeg-personen blir kalt noe annet enn "eg" i Naustet...

Jeg vet ikke om hun passer inn, jeg har ikke lest The Taming of the Shrew. Men er Katherine en misantrop? Forakter hun menneskene (altså, ikke bare noen få utvalgte, men hele sin art) eller er hun bare sint av seg? Er Katherine ulykkelig, føler hun seg ensom, har hun lyst til å bli giftet bort (men ingen vil ha henne)? Eller er hun bare tverr? Ordet "shrew" gir meg assosiasjoner til en gretten gammel dame. Kvalifikasjonen for å kunne kalles misantrop burde være å selv vite at man er det, og kvalifikasjonen for å kunne kalles outsider burde være å ønske andres selskap, uten å få den.

Hun lengter nok etter andres selskap, selv om hun hardnakket fornekter det... Tror hun på en måte har stivnet i rollen sin og avfunnet seg med at hun ikke går sammen med andre mennesker. De fleste rundt henne misliker henne og hun gjengjelder disse negative følelsene ovenfor andre i full monn. Men, gifte seg, det gjør hun og dette ekteskapet virker å være svært så vellykket, selv om hun fortsetter å oppføre seg på alt annet enn kvinnelig vis.. Her finner du tråden der skuespillet og Katherine-figuren blir diskutert.

Bra liste dette! Men jeg mener nok du burte ha med "tidenes outsider", tenåringsdikteren Rimbaud som i sin "En årstid i Helvete" dikter utenforskapets evangelium. Likedan "Tåpenes sammensvergelse" av J Kennedy O`Toole. Og "The Seven Pillars of Wisdom" av mannen som syklet til Arabia og startet en krig; Thomas Edward Lawrence. Og fantes det en mann mer tilfreds utenfor alle sirkler enn Allen Ginsberg? Howl!

Velger å legge til En årstid i Helvete som jeg har lest, og Tåpenes sammensvergelse som låter som en god kandidat. Utelater The Seven Pillars of Wisdom til tross for at Lawrence of Arabia er en av mine favorittfilmer.

Så fint!

Mathea i Kjersti Annesdatter Skomsvold sin bok "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" må vel sies å være en outsider, men hun er ingen misantrop. Hun vil gjerne nærme seg andre mennesker, men hun vet ikke hvordan. Og som hun selv sier hun er: "En som heter Mathea" som også blir "Ensomhet er Mathea".Forøvrig en språklig meget oppfinnsom bok som både er tragisk og morsom. Utrolig at dette er en debutbok!

Jeg sitter her å tenker på fiskeren Markus i "Kilden" av Gabriel Scott.
Han er outsideren, en enslig kar som lever i et stille liv i et lite fiskesamfunnet på sørlandskysten. En litt naiv skikkelse som lever litt på siden av fellesskapet og sliter med sitt.
Kan fiskeren Markus og boka være en kandidat tro?

Jeg ser forøvrig du har lest en del av Steinbeck. Det finnes mange outsiderskikkelser i hans bøker, men er det noen du mener utpreger seg, som fortjener en plass på pallen?

Hm, så rart jeg satt akkurat å tenkte på hans bøker. I "dagdrivergjengen" er alle spesielle ja veldig spesielle også. I "mus og menn" er der en mann men han er mer utviklingshemmet. Jeg må tenke på det og se om der er noen.

Jeg har ikke lest boken ennå, så det er vanskelig for meg å si. Er Markus en kar viss naivitet gjør at han havner i vanskeligheter og/eller mister andre sin gunst? Og hva mener du med "lever litt på siden av fellesskapet", definer litt. ;-)

Han havner ikke direkte i vanskeligheter mot andre mennesker men de behandler han som den noe naive skikkelsen han er og han blir ergelig på de. Han holder seg mye for seg selv, er en tenker, en drømmer, hans tanker er snevre, han lever av og for naturen og de jordnære ting. Han er opptatt av fiske og utbytte av det for det er trange kår og han strever med å overleve og det preger Markus. Han er en einstøing som en får en god følelse for.

Boka er så vakker, en klassiker, den har en syngende rytme i seg som griper i hjertrøttene. Vet ikke om dette er noe mer oppklarende, men les den du Eirik, tror ikke du vil angre på det.
Det var ei fin liste du har laga. Min favoritt er kjellermenneske.

Hehe, høres nesten ut som en krysning mellom Fuglane og Pan, ja, jeg bør nok lese den, jeg tror jammen den vil falle i smak. Og jeg tror den har sin plass på listen, legger den derfor til. ;-)

Dette er kanskje ikkje det du har tenkt deg, men Arnulf Øverland har skrive eit fint og tankevekkjande dikt som heiter Til en misantrop.