Bokelskere.no

Denne boken kommer vel ikke som noen overraskelse på noen. Jeg er nok ikke alene om å ha et sterkt forhold til den unge bebrillede trollmannen som mot alle odds fant veien inn blant Bloomsburrys barnebøker. Harry Potter tok barna på alvor og snek seg elegant rundt moralpreknene som da tidens barnebøker var så full av (og fremdeles er). Mitt første møte med Harry Potter skjedde i 9 års alderen, så innen jeg fyllte 11 var jeg allerede godt innpakket i Harry Potters verden, og gikk spent og ventet på mitt brev fra Galtvort. Det kom aldri. Men litt av magien må likevel ha lekket ut gjennom sidene for takket være denne litt underlige barnefortellingen har jeg blitt i barndommen og fortsatt å drømme om magiske eventyr, ukjente verdner og krefter hinsides en hver forstand.

Ingen forfatter har noen gang servert like makabre barnehistorier som Roald Dahl. Han blåste pent i alt som heter sensur og rosa kaniner, og fyllte romanen sine med barnespisende kjemper, sleggekastende rektorer og, slik som her, grufulle hekser forkledd som søte damer. Da Heksene gikk på Den Nasjonale Scene for en del år tilbake feirte jeg bursdagen min med et Hekse-tema. La meg bare si det slik: de færreste dukket opp med spiss hatt og en fillete, svart kjole. Her var det gull og paljetter, stilettheler, dyre pelser (les: saueskinn) og ikke minst den obligatoriske leppestiften hvor halvparten havner utenfor leppene. Dette var enda tiden før noen av oss hadde begynt på veien som så smått fører til voksen livet, og alle var vi lattermilde i vår barnlige uskyld. Den dag i dag blir denne bursdagsfeiringen husket som en av de mest minneverdige. Roald Dahls skrive kunst og fantastiske fortellinger gjør som både Harry Potter og Ringenes Herre; strekker seg utover boksidenes grenser.

I min bokverden var det nok av helter. Heltinner var det desverre litt færre av. Imidlertid veiet Ronja Røverdatter så til de grader opp for mangelen på kvinnelige hovedpersoner at jeg merket aldri noe til det. Ronja var alt jeg ville være; uredd, vill, tøff og ikke minst: hun hadde hest. Hun så og si bodde i skogen, og vokste opp i takt med furtrærene. Ronja ble med meg gjennom hele min oppvekst og med henne som forbilde kunne jeg drømme meg vekk til en verden der jeg sprang om kapp med ulvene og danset med vinden. Som den fantasifulle og rastløse barnet jeg var fant jeg fort veien til teaterscenen hvor det ikke overrasket noen at jeg ville spille Ronja Røverdatter. At det også var en annen som ville det såg ikke jeg på noe som problem; vi ble enkelt og greit bare tvilling-Ronjaer. I denne fantasiens gryte blandet vi inn Emil i Lønneberget, Pippi Langstrømpe, Skalle-Per, en gjeng hekser og Prinsessen på erten. Noe manus hadde vi ikke og replikkene forandret seg fra gang til gang, men du så gøy vi hadde det! Endelig fikk jeg gå under navnet Ronja og kjempe mot ondskapen; om det så bare var på en teater scene.

Jeg har allerede tatt med en Harry Potter bok, men jeg føler jeg er nødt til å ta med Føniksordenen også i og med de sterke minnene jeg har knyttet til denne boken. Jeg kan vel ikke ha vært mer enn en 10-11 år da jeg løp hjem fra skolen med det mål å kunne tilbringe resten av dagen lukket inne i Harry Potters verden. På dette tidspunktet var jeg allerede kjent med boken i og med at min far hadde lest også denne boken høyt for meg slik som han hadde gjort med de foregående. Noen av de sterkeste barndomsminnene jeg har er av pappa som, minst like spent som meg, med klar røst leser seg gjennom side etter side, mens han diskre prøver å sensurere noen av de mindre fine ordene som til tider snek seg inn i et opphetet øyeblikk. Denne "tradisjonen" fortsatte vi med inntil den siste boken, Dødstalismanene, da jeg ikke kunne dy meg og måtte lese den på engelsk før naboen avslørte hele handlingen. Da vi nærmet oss slutten på Føniksordenen og det ble klart at Sirius Svaart aldr ville komme tilbake gjennom sløret, satt jeg med annsiktet gjemt i en pute og prøvde å dempe hikstene.

Egentlig fortjener alle av Roald Dahls bøker en plass blant Min Barndoms Bøkers Wall og Fame, men jeg får nøye med med de som har betydd mest for meg. Allerede er Heksene trygt plassert på listen, men også Dahls uforglemmelige bok SVK (Stor Vennelig Kjempe) krever sin plass. Denne boken introduserte med for barnespisende kjemper med navn som Blodgulperen og Barnslafseren, drømmehåver og drømmesamling, samt nytten av å ha store ører. Kanskje var det også denne romanen som gjorde at jeg noen åre senere skulle komme til å, med livet som innsats, beskytte noen av skolegårdens trær mot medelever som ville knekke av grener for å bruke dem i "pinne-krig". Helt sikkert er det ihvertfall at jeg har både ledd og hikstet av frykt og spenning, båda da pappa leste den høyt for meg som liten og da jeg noen år senere leste den selv. Roald Dahl klarer med letthet det som andre forfattere, barneforattere og andre, aldri klarer; å skrive en god bok med en medrivende handling og et godt poeng som gjør leseren til en aktiv medhjelper i bokens utvikling og ikke bare en likegyldig oppservatør, uten å gjøre det om til en eneste stor moralpreken. Moralen er der nok, men det er ikke derfor foreldre fremdeles disse bøkene for barna sine.

Noe av det vakreste med hele boken er tittelen. Ikke fordi at boken er dårlig, langt i fra, men selv tittelen "Brødrene Løvehjerte" er så skjønn og vakker at jeg kan ikke la være å forme ordet med leppene og la det trille over tungen. Den vitner om et sterkt bånd som holdes sammen av to bankende hjerter med en løves mot og styrke. Her får vi se en annen side av den berømmelige søsken kjærligheten. Slekteskapsbåndene binner de to brødrene sammen for en hver pris så selv ikke døden kan skille dem. Og døden skiller heller ikke leseren fra historiens magi.

Da jeg var liten lekte jeg at jeg var en ulv. Jeg sprang rundt på skolen på mine to menneskebein og ulte mot månen som ikke var der. Det var vel omtrent på denne tiden at jeg for første gang leste historien om Ulven Samson som ble prøvd oppdratt som en hund av mennesker. Redd, sky og totalt vill kom Sasom hjem til familien i en tre kasse. Enda hvor lik han i utseende og proposjoner enn måtte være viste det seg at det er lettere sakt enn gjort å oppdra et villt dyr.

Og endelig noen ekte norske barnebøker. Bøkene om Aurora er noen av de få barnebøkene av en norsk forfatter som jeg lærte å kjenne i mine yngre år. De var også de eneste bøkene mamma leste høyt for meg; vanligvis var det pappa som stod for høytlesingen mens mamma satte på te vannet og laget kveldsmat. Jeg husker veldig lite fra disse bøkene, men jeg kan likevel huske hvordan jeg identifiserte meg med Auroras ønske etter en hund og hennes skuffelse når dette ikke går i og med at hun bor i en blokk. Jeg har riktignok aldri bodd i blokk, men hund har jeg ikke fått før nå i senere tid, etter minst 12 år med konstant masing.

Det er ikke bare Ronja Røverdatter som for meg har tatt steget ut av boksidenes svarte bokstaver og blitt til insirasjon for kreative barnehjerner. Første året på ungdomsskolen laget jeg og noen veninner en kort eventyr forestilling der nettopp ideen med røverne og tante Sofie ble brukt. Sangene var også med. Men denne gangen het ikke røverne Kasper, Jesper og Jonathan, og tante Sofie var ingen tante Sofie. Her var det Karius, Baktus og (siden vi trengte en rolle til) Kaktus. Tante Sofie ble Askepott som tok for seg de huslige syssler med streng hånd. I bakgrunnen av denne dysfunkjsonelle familien lurte Askeladden, som ikke var så ulik vår egen Aleksander Rybak. Ihvertfall var han like musikalsk og trollbant Askepott med sin sangstemme. Eventyret sluttet der med en kald bøtte vann, hvor noen dråper fant veien til publikum på forreste rad. Men det er ikke bare meg Thorbjørn Egner har inspirert med sin Kardemomme lov. Det er ikke alle forfattere som får virkeliggjort sitt eget eventyr i en fornøyelsespark. Selv om Kristianssand dyreparks Kardemomme by i fremtiden nok får skarp konkurranse av Harry Potter parken som bygges i Orlando.

Jeg har alltid vært veldig glad i kosedyr. Alle slags kosedyr. Ingen er for liten, for gammel, for stygg eller for stor. Tror jeg har mellom 100 og 200 kosedyr liggende hjemme på diverse ufremkommelige steder. Desverre måtte jeg for flere år siden gi tapt kampen om å ha alle i sengen, men det ligger fremdeles en respektabel haug igjen. Derfor er det egentlig ganske rart at jeg som liten ikke kastet meg over bøkene om kanskje verdens mest kjente kosedyr. Jeg skal ærlig tilstå at når jeg har føyet denne boken til listen over bøker jeg har lest så er det med visse tvil. Jeg husker jeg leste en bok om Ole Brumm for døtrene til kusinen min en gang for mange år siden, men tror aldri jeg noen gang satt meg ned og virkelig leste boken selv. Jeg er ikke sikker. Men uansett så synes jeg Ole Brumm har gjort seg fortjent til en plass blant mine barndomsbøker rett og slett for de ringvirkningene boken fikk i hele min barndom. Jeg og nabovenninnen pleide å sitte å lage store tegninger av Hundremeterskogen hvor alles hus (eller hi?) var med. Husker også hvor sjalu jeg var på henne da hun og søsteren kom hjem med hver sin gedigne bamse, henholdsvis Nasse Nøff og Ole Brumm, etter å ha vært på tivoli i Gøteborg. Heller kan jeg ikke helt gi slipp på Ole Brumm filosofien som så fint oppsummeres i dette sitatet: -Hvor skal vi? spurte Ole Brumm -Ingen steder, svarte Kristoffer Robin Og så gikk de dit...

Etterhvert som denne listen blir lengre og lengre kommer jeg frem til at vi faktisk har en del gode norske barnebokforfattere. Og at en del av dem er kvinner. Slik som forfatteren bak bøkene om Svein og Rotta, Marit Nicolaisen. Jeg har lest flere av disse bøkene, men denne boken da Svein og rotten hans drar på rafting med familien er kanskje en av dem jeg husker best. Jeg kan nok ikke gjengi handlingen ordentlig, men jeg husker noe med en gummibåt og en elg. Ja, og så en våt rotte som egentlig ikke skulle være med på padletur. Videre husker jeg at jeg lo veldig. For det er morsomt med små barn og kjæledyrene deres. Og det er spesielt morsomt med rotter i og med at de i de fleste foreldres øyne hverken er søte eller sjarmerende, og heller ikke ønskelig i huset. Eller i gummibåten, kloakken, på sykehuset eller på sydenferie for den del.

Det er ikke så veldig lenge siden jeg leste denne boken. Eller ihvertfall ikke siden jeg leste bok nummer 14, eller noe sånt, i serien. Men til tross for at jeg nå er blitt noen år eldre så er det faktisk forunderlig deilig å kunne synke ned i litt lettskrevet barnelitteratur som tar for seg hester på en så enkel og lettfattelig måte. For en del hestelitteratur har det jo blitt opp gjennom årene, og ihvertfall en god del heste teori. Men alt det alvorlige pratet om vektforskyvninger, balanse, fremdrift, halvparader og ettergift kan gjøre en hver litt surrete i hodet. Derfor er det godt med litteratur som ikke krever noe av en og som stilltiende minner en på hvorfor en lider seg gjennom tunge læreøker; fordi hester betyr noe. Det betyr noe at de har det bra. Og det betyr noe at jeg som rytter kan trives og være trygg. Jeg tror at selv voknse, erfarne ryttere kan kjenne seg igjen i Saras litt klumsete inntog i ridemiljøet. Også hennes drømmer om egen hest, og alle vanskelighetene som oppstår i etterkant er lett gjennkjennelig. Hvem har ikke bare ville synket ned i et svart hull etter at hesten din har løpt av gårde med deg og rett inn i naboens hage for å spise hageblomster? Her er det rikelig med flauser og nedturer, men også rikelig med øyeblikk av sprudlende glede; den gleden som bare finnes i et drømmende barnehjerte.

Markus er forelsket. Hele tiden. Det er rart at det unge hjertet holder seg på plass bak ribbena så hardt som det hamrer. Forelskelsene er voldsomme og uberregnlige og kommer som svære, svmilende bølger med endorfiner. Alle som kan huske sine barndomsforelskelser kan kjenne seg igjen i den ufrivillige rødmingen, stammingen, den paniske ransakingen etter noe og si og ikke minst det hamrende hjertet som fyller ørene med blod og overdøver alt annet. Den lille sjenerte gutten med den storkjefta vennen sjarmerer meg like mye i dag som da jeg for 5-6 år siden for første gang plukket opp Markus og Diana. Det er ikke mer enn noen måneder siden jeg kostet støv av en av de andre Markus bøkene og leste den på nytt. Og jeg ler like mye enda. Uansett om Markus selv insisterer på det motsatte så er han morsom. Han får ihvertfall meg til å le!