Bokelskere.no

Min kjærlighetserklæring til øya. Basert på mine egne minner og refleksjoner, intervjuer med gamle og yngre veierlendinger, bygdebøker og andre kilder.
Rikt illustret med gamle og nye fotografier.

Kommer tilbake til Karin Bangs bøker - hennes levende og realistiske skildringer fra hvalfangsttiden.

En gammeldags roman - de gode er gode, de onde er onde. Stemningfullt og vakkert.

Noveller fra Veierland og øyene omkring.

Fjerne seil er en innsiktsfull og gripende roman fra seilskutetidens Vestfold. Vi følger «høy» og «lav» i et øysamfunn ytterst i Oslofjorden - fra 1872 og inn i det nye århundret.

Noe av det jeg finner så fascinerende med Karin Bangs bøker, er hvor detaljert og troverdig hun beskriver det daglige arbeidet, særlig kvinnenes, deres arbeidsmetoder, kjøkkenredskaper og håndlag. Dette er kulturhistorie.

Et manus som har ligget i en kommodeskuff i mange år - og som kom ut som en nydelig og fullendt roman til Karin Bangs 80-årsdag.

Sommeren 1887 tilbringer den unge Edvard Munch på Veierland, sammen med faren Christian, tante Karen og søsknene Inger, Laura og Peter Andreas. Edvard streifer alene omkring på øya om nettene, til familiens store engstelse. "Du vet på Veierland, hvor det var fælt når vi ventet," skriver tante Karen i et brev som Næss refererer.
Munch maler "Blomstereng på Veierland", et stemningsfullt, lite oljemaleri, nå nedstuvet i Nasjonalgalleriets magasiner.

Sommeren etter, 1888, kommer Munch tilbake og maler "Sommerdag ved en brygge". Om det skriver søsteren Inger: "Og så var det det vidunderlige lille bildet fra Veirø (Veierland) brygge. Jeg ligger i båten og driver, Laura står på bryggen og ser ut til meg. Vi har begge våre berømte gule hatter på..." Bildet er i privat eie.

Jens Bjørneboe tilbakte sitt siste leveår, og avsluttet sitt liv på Veierland, der han etter eget ønske er begravd.

Wandrup siterer fra et brev Bjørneboe skriver til sin forlegger: "Jeg bor i et av verdens mirakler - øen Veierland...uten biler og motorsykler, uten en lyd - selv har vi hverken aviser, radio, stereoanlegg, telefon eller TV - og det gjør godt. Skulle noe av betydning hende - en ny verdenskrig for eksempel - vil ryktet før eller senere nå Veierland... I virkeligheten lever jeg i et paradisisk sanatorium med luft, vind, saltvann og ekte fet kumelk."

Jeg har ikke lest Født til frihet. Også her er Jens Bjørneboes siste leveår på Veierland et tema.

Rallykjørersken, forfatterinnen og tegneren Greta Mollander og hennes elskede Petrus slår seg ned på øya. Dyrker grønnsaker, bader splitter nakne. Følg med - mer følger!
Humor og hygge.

Begge er etter eget ønske begravd på kirkegården ved havet.

En biografi om en kvinne forut for sin tid, som hadde fortjent en langt bedre bok enn denne.
Synd med et sånt materiale å ikke gjøre noe bedre ut av det. For klisjefylt og overflatisk.

En bygdebok.
Veierland tilhørte Stokke kommune inntil 1964. Da ble den, etter folkeavstemning blant øyfolket, overført til Nøtterøy.

At kommunegrenser flyttes, er vel ikke så oppsiktsvekkende, men at en hel øy blir overført på denne måten...

En bygdebok - fra nyere tid. Her får vi innblikk i hvem som har bodd og bor i hvilke hus, og artige anekdoter på kjøpet.

Kampen for boplikt pågår for fullt i disse dager - vi må bare be en bønn om at Det ska bo folk i husan/husan e' som folk/folk treng hus/og hus treng folk/i all si tid.

Veierlendingene bygde sin egen kirke, for innsamlete midler, i løpet av tre måneder! 9. juni i 1905, året for Norges selvstendighet, vedtok regjeringen at kirken kunne bygges. 12. oktober samme år ble den innviet. Øyfolket slapp den lange veien til Stokke på fastlandet for å begrave sine døde eller besøke en grav.

Hyggelig mimring fra gamledager.

Jeg kjenner ikke denne boken - bare Karin.