Bokelskere.no

Bøker som har gitt meg uforutsigbare, høylydte latterutbrudd, enten humoren var intendert eller ikke. Tegneserier er ikke med her, for de ler jeg så ofte av. Med ett unntak: Jan Stenmark, fordi han er så utypisk. Ellers er det stort sett skjønnlitteratur, med et par unntak: Kon-Tiki (Heyerdahl viser seg å være veldig vittig, spesielt når han underdriver), og Knakk (hva er det for slags sjanger egentlig?). OBS: Tilfeldig rekkefølge. Knakk er nok aller morsomst.

Ah, for ei god liste! Jeg ler mer deg, må jeg si. Stenmark er så steika bra! Og Erlend Loe ble jeg nesten overraska over hvor artig er, etter å ha hatt ei årelang pause. Jeg syns Stille dager i MIxing Part var innmari artig. Da samboen min leste den etter meg ble jeg så nyskjerrig hver gang han lo, så jeg fikk ham til å si hva som skjedde, og så lo jeg en gang til. Yes, ei skikkelig god-historie, det der.

Det var hyggelig å høre. Og Stille dager i Mixing Part må jeg tydeligvis lese.

Takk for tips! Her var det flere titler jeg ble nysgjerrig på.

Tror en av de første voksen-bøkene jeg lo høyt av var A prayer for Owen Meany. Noen fantastiske scener i den historien!

Jaså, kanskje et påskudd til å sjekke ut Irving?

Du burde utgi en certain bloggpost om et svindelforsøk og en olabil også. Herlig, kilende og ondskapsfull litteratur:)

Ja den er fantastisk. Jeg har nok ikke rett til å gi den ut, men det går i hvert fall an å spre linken.

Jeg har ikke lest så mange av disse, men husker at jeg lo hysterisk av en scene i Amatøren der hovedpersonen utfører en tryllekunst for dama si og hennes foreldre. Ubetalelig!

Ja akkurat den scenen lo jeg veldig godt av. Det er sikkert minst 10 år siden jeg leste boka men husker det allikevel.

Interessant utvalg! Kan du forklare hvorfor lesningen av Sult medførte et latterutbrudd?

Jeg synes nok generelt at Hamsuns "sinte" tone kan være morsom av og til. Selve latterutbruddet kom da karakteren pratet til en forvirret mann om en bibel med elektriske bokstaver. Det tok helt av.

Jeg lo også av Sult, flere ganger. Det er vel noe med språket, og så ser jeg for meg hovedpersonen der han virrer omkring. Det er så drøyt.

Og når han følger etter en kvinne, og i et forsøk på å starte en samtale sier at hun mistet en bok, selv om hun ikke bar noen bøker. Jeg liker også bildet han skaper av kvinnen med blikket fullt av pølse.