Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken inneholder 7 noveller. Felles for alle personene i historiene er at de alle har begitt seg ut på en reise styrt av følelser og lengsler.
Omtale fra forlaget
Særpreget tysk novelletalent med nye, utsøkte fortellinger. Nye noveller fra tyske Judith Hermann, som kom inn som en litterær komet i hjemlandet for få år siden med samlingen som på norsk het Sommerhus, senere(2001). Den solgte i 250.000 eksemplarer i Tyskland og ble oversatt til 17 språk.Antakelig vakte hun så stor oppmerksomhet fordi tekstene hennes ble lest som .soundtracket til en ny generasjon..Og tonen er den samme i de nye fortellingene: ikke-påtrengende, lakonisk, intens. Hun konsentrerer seg om det hun kan: øyeblikksbilder, stemningsbilder, de små forskyvningene. Fortellingene handler om sviket, de brutte vennskapene, de korte, euforiske øyeblikkene som oppstår underveis. Selv om dette kan høres banalt ut, blir det språkkunst når hun, ordknapp og elegant, streifer, nesten tilfeldig, borti de ømme punktene uten å snakke dem i hjel. «Lykke», sier hun, «er alltid øyeblikket like før», og i novellene varer lykken heller aldri lenger enn en episode.I denne nye samlingen reiser personene hennes lenger bort enn i den første, til Praha, til Tromsø, til Nevada-ørkenen eller til Reykjavik, men også her alltid i den retningen lengselen fører dem.«Det finnes ingen annen ung fortellerske med en så utpreget, særegen stemme ... Det er ingen bok man venter på med så høy lydstyrke.»Frankfurter Allgemeine Zeitung
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788205315761
EAN 9788205315761
Språk Bokmål
Sider 240
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket«Du kjøper disse ørsmå joggeskoene, blå og gule med tjukke skolisser og såler med fjæring i en fullkommen, liten skoeske, og du tar dem med til barnet ditt og snører dem på det, og det løper av sted med dem. Det løper bare av sted med dem. Det er alt.»
(...)jeg hadde lengsel eller feber, de var ikke lenger til å skille fra hverandre.
Da toget kom inn på stasjonen, hadde min mor grepet hånden til faren min. Dørene slo igjen, de vinket, jeg kunne ikke fri meg fra tanken på at hvis jeg nå skulle ha sett dem for siste gang, så var det slik, stående hånd i hånd på togstasjonen i Venezia, en ettermiddag i juli 1999.