Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Olivia er i midten av tjueåra og har en hverdag prega av distraksjoner og forvirring. Hun strever med å slite seg løs fra moren, forholdet til kjæresten er ikke det beste, og jobben på smelteverket gjør henne syk. Så arver hun en villa i Reykjavik, og hun møter Bé. Dette snur opp ned på Olivias tilværelse.
Omtale fra forlaget
I Mona Høvrings nye roman møter vi Olivia, ei ung kvinne i midten av tjueåra. Olivias hverdag er prega av distraksjoner og forvirring. Hun strever med å komme løs fra ei besværlig mor, forholdet til kjæresten er trøstesløst og jobben på smelteverket gjør henne sjuk. Så inntreffer to ting som vender opp ned på Olivias tilværelse: Hun arver en praktfull villa i Reykjavik, og hun møter Bé. Med sin skarpskårne, energiske prosa tegner Mona Høvring et rikt fasettert kvinneportrett. Venterommet i Atlanteren er en innsiktsfull og udogmatisk roman som utforsker sitt materiale med sensibilitet og forståelse og som samtidig avdekker et stille opprørs for-sonende kvaliteter.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788249509492
EAN 9788249509492
Språk Bokmål
Sider 118
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fin lita bok i Mona Høvring-stil, litt snål og skeiv! Men eg likte "Noe som hjelper" betre...
Leste boka som følge av at klassen min skal delta i juryen til Ungdommens kritikerpris - spennende!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet.
Det er ingenting som betyr noe mer i denne verden enn å finne en som fjerner ubehaget ved å være aleine.
-Når du er sammen med ei kvinne, må du slippe taket i behovet for å forså, sa hun.
Hva var det som fikk cellene mine til å dirre det lille ubehagelige dirret ekstra, som fikk meg til å tenke at jeg når som helst kom til å segne om? Hva var det denne nye skjelvinga i meg ville?