Langt ute i det kvikksølvlysende verdenshavet ligger et ensomt lite blyfarget land. Det ørvesle berglandet forholder seg til storhavet omtrent som et sandkorn til gulvet i en ballsal. Men sett under et forstørrelsesglass er dette sandkornet likevel en hel verden med fjell og daler, sund og fjorder og hus med små mennesker. Ja, et sted ligger til og med en hel liten gammel by med brygger og pakkhus, gater og veiter og bratte smug, hager og torg og kirkegårder. Der er også en gammel kirke på en bakketopp. Fra tårnet er det utsikt over hustakene i byen og utover det veldige havet.

Døden er slutten - ikke slutten på et eller annet bestemt (for eksempel en tretthet, en smerte) som noe annet, kanskje ukjent, som kommer etter, men slutten på alt, og for godt. Døden er ingen ting. Det er ikke lett å forestille seg dette, for alt jeg har kunnet erfare i hele mitt liv, har vært noe, om aldri så lite. Hva et slikt ingenting kunne være, ja egentlig ikke være, har jeg vel i høyden fått en aning om en sjelden gang. Noen omtaler det som søvn, eller som fred og hvile; jeg har bestandig lurt på om de mangler fantasi. Dødens realitet, om man kan si det slik, er mangel på realitet overhodet. Noe så fremmed skal man grunne på en hel del før det demrer. Om man ikke klarer å presisere det som en tanke, kan man i det minste ta det inn over seg som en redsel. Men redsel er noe, likesom fred eller hvile, døden er ingen ting i det hele tatt.

"Elementært, min gode Watson" - det har Holmes aldri sagt