Jeg snakker ikke engang med meg selv nu, av mangel på uvane.

('På gjengrodde stier')

"Noen kaller på meg, jeg hører det -
Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil være interessant for meg selv. Det er en forsømmelse av meg at jeg ikke har dreiet psykiatrikerne denne lille knappen før, så ville jeg ha fått et fint navn på den. Jeg sitter her frisk og sunn og jukser meg selv med vilje. Det må minst være schizofreni.
At noen skulle kalle på meg er den rene ablegøy, og at jeg finner det på til meg selv er et stivt stykke, jeg ville ikke ha tålt det av noen annen. Ingen har kalt på meg, men jeg later så.

('På gjengrodde stier')

Sett nu at denne mann hadde villet myrde meg her i min store ensomhet og forlatthet. Ja hva så? Jeg ville ha sprunget på ham og lagt mine labber om hans strupe. Og når jeg hadde kvalt ham nesten ihjel ville jeg ha holdt inne et øyeblikk og gitt ham leilighet til å angre sitt liv. Hvorpå jeg ville ha gjort det av med ham.

('I eventyrland')

Se, Kjærlighet begynder som en Livets Opstandelse,
blir derpaa en Velsignelse og siden en Forbandelse,
for allersist at ende som Forbandelsens Velsignelse
- ifald jeg blir forstaat naar jeg bruker denne Lignelse.

('I eventyrland')

Disse folk som sover i senger og utnytter nattens timer til ren og skjær pleie for sin råttenhet, var de til å utstå? Jeg har selv ligget i europeiske senger med tepper i over en menneskealder og det er en Guds lykke at jeg har holdt det ut. Men jeg har vært en kjempekar.

('I eventyrland')

Jeg kom engang til et kapell, eller hva det heter, et muhammedansk tempel, men så bittelite og falleferdig i verden. Det gikk en høy, rødskjegget mann og la noen kluter ned på marken, og ovenpå klutene noen små stener. Så kastet mannen seg på kne. Det gikk opp for meg at han bad til Gud. Hvorfor flyttet han stenene frem og tilbake på klutene? Jeg forstod ingen ting, men jeg holdt meg og smilte ikke.
Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke.

('På gjengrodde stier')

Vi er allesammen på reise til et land som vi kommer tidsnok til. Det haster ikke med oss, vi tar tilfeldighetene med på veien. Det er bare narrer som griner mot himmelen og oppfinner store ord om disse tilfeldigheter, de er mere utholdende enn vi og kan ikke unngås. Ja kjære, hvor de holder ut og er uunngåelige.

('På gjengrodde stier')

JEG HAR SÅVIDT vært i fire av de fem verdensdeler. Jeg har naturligvis ikke vært meget omkring i dem og i Australien har jeg slett ikke vært, men jeg har dog stått med min fot nokså vidt omkring i verden og sett litt; men maken til Moskvas Kreml har jeg aldri sett. Jeg har sett skjønne byer og jeg synes Prag og Budapest er skjønne; men Moskva den er eventyrlig. Forresten hørte jeg russere selv kalle byen Maskvaa. Hva enten det nu er rett eller ei.

('I eventyrland')

Men ute i saltsteppen lever en tistel under enda verre vilkår. Jorden den står i er av leire og salt, og vind og sol svir den - der står tistelen i små flokker. Den er hård, bustet, den er som metalltråd med ragg på. Man ser på disse småpletter med tistler med stor glede. De står der som små folk i tross. I tross. Får de regn bøyer de seg - som mennesker bøyer seg i takk for et mildt ord; men i den lange og ulidelige tørke reiser de seg bare mere opp og blir ranke, urokkelige, harde - som mennesker i tørke.
Det er bare kamelkjeften som er sterk som en maskin som kan bite denne tistel av.

('I eventyrland')

Jeg har lest om at orientalerne iblant kan drive det kosteligste narrespill med reisende "englendere" og vri seg under den lykkeligste latter når det går godt. Rett betenkt er det nu heller ikke underlig om orientalerne holder seg litt skadesløse for all vesterlendingenes påtrengenhet og nysgjerrighet. Selv holder de det for under sin verdighet å vise forbauselse over noesomhelst, mens vi glor på en merkelig ting, viser hverandre den, gir utrop. Jeg så en araber som var kommet til Paris. Han gikk i sine hvite flagrende kledebon i gatene og pariserne, dette toppmålt jålete folkeferd, ble jo straks forvirret av et så selsomt syn. Men araberen gikk sin rolige gang.
Tatar, du hadde rett til å gi oss en leksjon!

('I eventyrland')