Desverre var det kommet en viss storaktighet over grenden. Å men det var velsignet å kunne gi efter for desperate lyster en enkelt gang og heller siden unngjelde for det!

Pauline vender seg til storebror: Er det nu ikke en syndsens skam og trollskap å høre på! Akkurat som han er fra Indien!
Det er jeg også, sier August sta. Jeg er like meget derfra som herfra, jeg er fra alle steder på jordskorpen og vil så bli. Hva som Indien vedkommer så har jeg vært der også og er godt kjent både med stormogulen og alle prinsessene hans, du gjør ikke å gruve for det! Jeg har enda stående igjen ti - hvis det ikke er seksten - kofferter og kister i palasset, og nøklene har jeg.

Stillhet. Pauline arbeidet flittig i hyllene, snøste og blåste. Du snakker som du har vett til! mumlet hun.
Stillhet igjen. August begynte vel å kjenne seg krenket og spurte: Vett, sier du? Skulle det mangle meg noe av den sorten? Det har jeg aldri hørt før. Jeg som har vett tilovers!
Så skulle du bruke det! endte hun.

Men det skal du ikke tro han tar seg nær av, gruv bare ikke for ham! sa Joakim og fant nu igjen et høyere sprog. Han August måtte vel på vandring fordi hans tid løp ut her. Han fulgte strømmen i moten og levet et hvileløst liv. Neste gang dukker han opp et annet sted på "jordskorpen" sin og gjør gagn og ugagn igjen. Det er strøm og hvileløst liv overalt. Gruv ikke for han August, han tilhører vår tid og er hjemmevant allevegne.

Nu er det mai, lyse netter og sol, grønt gress og gule soleier, sprettende løv og fuglesang, føde i marken for alle vinterforede dyr.

Se her for papirer! utbrøt August og viste frem aksjebrever og merkelige sedler, tildels fine skilderier med stempler og gullkant. Er ikke dette saker? Like til å stikke i munnen og svelge! Men forstod komlingene det? De var så nærsynte at de så ikke sine egne øyne, de hadde aldri vært ute i verden og visste ikke hvor Mexico og Honolulu lå.

Det skal du ikke gjøre, Pauline, at du står der og geiper, sier August og gløder atter opp.. Natten før var det kommet et varsel til meg, det stod en hvit skikkelse hos meg, jeg vet ikke om det var han Gabriel eller en annen engel, men han sa at jeg skulle ta på meg den gummivesten som jeg hadde kjøpt i Singapore, og den skulle jeg ha nærmest kroppen, sa han. Hvorfor det? tenkte jeg, men jeg stod opp og gjorde som han sa. Det frelste meg, pilene kunne ikke gå gjennom gummien. Og nå var det at de ville begynte å se forundret på meg: hva betydde det at piler ikke bet på meg? Men da var det min tur: Jeg skrek til høvdingen og pekte rett på ham og tok på å legge ut om evangeliet og altsammen. Atten piler stod i meg, dem plukket jeg ut én for én og kastet dem på marken: Død, hvor er din brodd, helvede, hvor er din elendige seier over en kar som meg! sa jeg. Nei så forstod jo både høvdingen og de andre at jeg var sendt fra himmelen og så ville de døpes.
Ti stille, August! sa Pauline.

Men hvorledes gikk det med buskapen? spurte Pauline malisiøst.
August: Buskapen? Nå, du leste ikke om uværet som de kaller katastrofe for tolv år siden - eler la meg ikke si formeget, det er kanskje bare ti, elleve år siden. Men det var et uvær med torden og jordskjelv og stjerner som ramlet ned fra himmelen, du skulle aldri ha sett maken -
Var du der?
Var jeg ikke der! Når jeg stod og så på! Men presidenten det var gutten sin som ikke var redd av seg, han stod og røkte sigaretter og smilte og sa et og annet for spøk, og til meg sa han: Jaja, August, du gjør aldri å se efter buskapen mere! Og det var så sant som sagt. Buskapen? Kjære velsigne deg, det kom jo ikke mindre enn omkring fire hundre stjerner ned fra himmelen, og så grynsmå de var fikk de jo satt buskapen i brann og hvert eneste dyr brant opp. Det luktet stekt kjøtt tusen mil borte og røken gjorde fire tusen mennesker blinde for livet i et naboland som heter Ecuador, fordi vinden bar dit.