Når man begir seg i veg med Herman Lindqvist sine produksjoner er det vel for mange slik at alt blir målt opp mot fulltrefferen hans "Napoleon", biografien om korsikaneren som ble Frankrikes keiser og reformator. De fleste vil vel mene at dette er H. Lindqvist` beste og mest vellykte bok. I boken om N. klarer han å fange inn den SKJEBNETUNGE perioden som typisk nok av alle, i alle standardverk, enkel og greit bare kalles for Napoleonsårene.

I Solkongen, omhandlende Frankrikes Ludvig 14. , går teppet nok engang opp for en fransk suveren som også var dypt involvert i fiendtligheter med sine naboland og som på samme tid også igangsatte svære rojale bygge-arbeider. At folket - det franske - var knuget og flere ganger hadde det forferdelig kan det nok ikke være tvil om.
Vi følger Solkongen gjennom flere livsfaser; fra viril og virkelysten ungdom til moden monark, der livsgjerningen hans midtveis i livet når senit med et ensemble av topp-rådgivere som han visste å utstyre seg med og på den måten medvirket at førerstillingen til Frankrike var udiskutabel.
Lindqvist berører i den forbindelse Frankrikes rolle som premissleverandør i det å sette tonen innenfor flere kunstdisipliner som: musikk, kjøkken, litteratur, bekledning osv.

Så blir det slik når vi kommer lenger og lenger ut i boken at vi ikke klarer å unngå å merke oss at i denne boken, - ulikt boken om Napoleon, at Lindqvist velger heller å ha fokus på livet ved Versailles; på relasjonene mellom kongen og flere av maitressene, på de dynastiske forviklinger, de små, de helt ørsmå mini-biografiene om forskjellige franske størrelser som var kongen nær og som siden skulle finne deres egne veier inn i de franske historie - og biografibøker.
Det blir dessverre for lite av de store linjer, og beklageligvis for mye av sidespor når forfatteren bringer inn allehånde bi-personligheter, - som kanskje hadde vært riktig hvis rammen av boken utelukkende hadde vært ment å skulle ta for seg livet ved Versailles.

Det er noe med tonen i Solkongen som ikke kommer på plass - målt og sammenlignet med boken om Napoleon. Som om Lindqvist denne gang ikke klarer å kryste ut alle dråper om den franske suveren fra 1600-tallet, mens det om Napoleon, tilsynelatende, ikke var en dråpe mer å hente. I hvert fall kunne man som leser ikke forvente mer. I Solkongen treffer han altså ikke blink føler jeg. Men bevares, mer kjent om Ludvig 14. har vi jo blitt. Flere ting er kommet frem som vi ikke visste, men tilfredsstillelsen med å ha kommet seg gjennom denne boken blir ikke det samme som når vi leste "avhandlingen" om N. Dessverre. Terningkast 3.

Bøker som står på ønskelista og som jeg har lovet å ikke lese før jul.