Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Idioten ble skrevet i 1867-1868, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson. Samtidig er dette en av verdenslitteraturens mest ambisiøse romaner: Dostojevskij vil fremstille «det absolutt gode menneske». Vi møter en russisk Kristus-skikkelse som kommer ned fra fjellandet Sveits og inn i en fremmed verden hvor han straks blir oppfattet som - en idiot. I likhet med Kristus blant fariseerne står fyrst Mysjkin alene i sin forkynnelse av kjærlighetens og medlidenhetens budskap. Romanen viser de kristne idealers vanskelige kår i en verden av egoisme, lidenskap og fordervelse. Ikke desto mindre blir vi alle fengslet av fyrstens eksempel. Dostojevskij har gitt oss en visjon av det beste i oss selv. Alene kan fyrsten ikke forandre verden. Men hva med en verden full av fyrster? Idealet er uoppnåelig, men å strebe etter noe som er lavere er ikke verdt bryet i Dostojevskijs verden.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1990
Format Innbundet
ISBN13 9788256006618
EAN 9788256006618
Serie Dostojevskij, F. Samlede 1-29 (2)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 270
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
--- om en mann har en vorte på nesen eller pannen, så synes han jo alltid at menneskene ikke har annet å gjøre enn å gjøre narr av denne vorten, selv om han aldri så meget oppdaget Amerika.
... en viss åndelig sløvhet er visst nesten en nødvendighet hos alle dyktige mennesker, iallfall hos dem som går inn for å tjene penger.
Ta og spør menneskene hva de mener med lykke! Colombus var ikke lykkelig da han hadde oppdaget Amerika, men da han var i ferd med å gjøre det. For ham var kanskje det lykkeligste øyeblikk de tre dagene før han oppdaget Den nye verden, da det opprørske mannskap i sin fortvilelse ville snu skipet og reise tilbake til Europa, vende tilbake! Det var ikke Den nye verden det dreide seg om, den kunne bare ha sunket i havet. Colombus døde nesten uten å ha sett den og faktisk uten å vite hva han hadde oppdaget. Nei, det som teller, er livet, ene og alene livet, det som betyr noe, er den stadige, uavbrutte oppdagelsesferden og ikke selve oppdagelsen!
De har ingen ømhet: bare sannhet, og da blir det urettferdig.
(Aglaja til fyrst Mysjkin)
Forresten, kan de ikke si meg hvordan jeg bør dø? Så det kan skje på den mest...dydige måte? Kan De si meg det?
- Gå forbi oss og tilgi oss vår lykke! svarte fyrsten stille.