På en gren ved veien sitter en kråke i det mørke snegufset. Hodet dens er altfor stort til kroppen, den ser gjenkjennende på vandringsmannen og tindrer med perleøynene, tungebrodden står langt ut av halsen på den. Den holder på å falle ned fra grenen av latter. Den blir sittende og se efter døden med gjennomtrengende lystighet.

"Lar bøndene virkelig hoppene sine arbeide mindre når de er med føll?" spurte hun på hjemveien.
"De som har litt vett gjør det," svarte Karl.
"Men da har jo dyra det mye bedre enn oss!" Ditte tenkte på hvordan hun hadde måttet henge i helt til det øyeblikket hun la seg i barselseng.
"Ja, selvfølgelig har dyra det bedre. Men de kan jo også etes når de er utbrukt - det er en stor forskjell der."

Satan er en flink kusk. Han går ikke til hovedinngangen med søppelbøtta og bakveien med kransekaka.

Pølsemakerne spiser aldri maten sin sjøl

Etter hva de gamle fortalte skulle slektas stammor ha vært en jordarbeiderske som hvilte seg med bart sete på den våte jorda. Det ble hun fruktsommelig av og fødte en gutt. Dette ble siden ved med å være et særtrekk i slekta, dens kvinner gikk nødig med undertøy, og barn fikk de for et godt ord. Ennå heter det om dem at de bare trenger å stå i dørtrekken og straks blir de med et pikebarn. For å få en gutt skal de bare suge på en istapp. Det er ikke noe rart at det ble en tallrik og hardfør slekt, som det alltid grodde under hendene på.

"Mauclair! Poor devil! He is dead!"

But Mr. Commissary Mifroid, whom nothing surprised, was stooping over that big body.

"No," he said, "he is dead-drunk, which is not quite the same thing."

(Chapter XX)

... tette blodsbånd var på ingen måte noen garanti for samhold og samarbeid i høymiddelalderens Norden og Europa.

"Historien er bare et grusomt og ansvarsløst eventyr", pleide onkel Leo å si, "det er vi som må gi den mening og innhold."

… dette jordelivet handler om to ting: tur og timing; det handler om å være rett mann eller rett kvinne på rett sted til rett tid. Og har man ikke denne flaksen, men er viljesterk og besatt av å sprenge grenser og overgå seg selv, da kan man, og dette skriver jeg i egenskap av avkom, med årene få et og annet å fortelle om faren ved å være Skrake.

Jeg forteller ikke disse historiene for å utlede en moral, men for å redde noen farger fra glemselen.

-- Kan eg få lov å spørje kva du heiter?
-- Macabéa.
-- Maca, kva?
-- Béa, måtte ho slutte av.
-- Du må orsake, men det høyrest mest ut som ein sjukdom, ein hudsjukdom.

Uansett så såg framtida ut til å bli mykje betre. I det minste så hadde framtida fordelen av å ikkje vere notid

Ein styrtrik forretningsmann drog seg brått og uventa tilbake. Han hadde vore på ferde i forretningslivet både seint og tidleg, og ein av vennene hans undra seg på kva han nå ville ta seg til med.
- Nå skal eg berre slappe av. Den første månaden skal eg sitje i ein gyngestol, har eg tenkt, sa forretningsmannen.
- Og så?
- Då skal eg ta til å gynge veldig varsamt!

Mor og far hadde stengt seg inne på soveromet for å få fred ei stund. Femåringen kika i nøkkelholet, og etter ei stund sa han:
- Og dei der klagar over at eg pillar meg i nasen!

Han kikker opp og skjønner at Adrian, Parvaneh og katten venter på at han skal svare.
- Kaffe, da. Svart.
Ardrian klør seg i hodet under lua.
- Altså ... espresso, lissom?
- Nei. Kaffe.
Adrian forflytter kløingen fra håret til haka.
- Altså ... svart kaffe, lissom?
- Ja.
- Med melk?
- Hvis det er melk i, er det ikke svart kaffe.
Adrian flytter rundt på noen sukkerskåler på disken. Kanskje mest for å ha noe å gjøre, for ikke å se for dum ut. I seneste laget, synes Ove.

Katten ser vurderende på ham, som om den befant seg på den besluttende siden av bordet under et jobbintervju.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg hater måker. De skriker og oppfører seg som dyr.

Identitetsproblemer

Jeg hører at folk i våre dager har identitetsproblemer.
Det er ingenting mot mine identitetsproblemer.
Nå har folk identitetsproblemer fordi de ikke vet hvem de er.
For meg har det alltid vært omvendt.

Så var tiden kommet da ormene skulle krype ut av dem: Ikke bare i kjønnsdelene, men i hvert eneste lem var det spor efter dem. Gjennom hode og føtter, rygg og side, gjennom armer og ben begynte de å gli fremover. De kom krypende gjennom buk og bryst og gjennom hvert ledd de kunne finne. De krøp ut alle på én gang, og de sparte hverken kjøtt eller ben. Ormene var meget store og lange, og de hadde hoder av jern som var svært sterke. Munnene var fylt med brennende ild, og ut av dem skjøt det flammende tunger. Halene var fulle av små brodder med odder formet som mothaker. Da de nesten var kommet ut av hullene de hadde åpnet seg, fikk de ikke halene ut: Mothakene hadde for godt tak. Derfor måtte de snu hodene inn igjen, gjennom hvert ledd, hver sene, hver åre. De spiste og gnaget seg innover og presset alle innvollene ut. De kastet hodene frem og tilbake, men kunne likevel ikke få halene løs. Når mothakene holdt dem fast, dreiet de seg rundt igjen og gikk løs på byttet. Alt ble gnaget opp fra topp til tå, og hvert eneste lem ble revet løs fra kroppen.

Gå inn straks, for en gal hund venter på deg der inne.