På en mørk himmel som favner havet, tennes stjernene. De skal skinne på jorden når dagens lys er slokt. Jeg hører det fjerne toget som fortsetter sin ferd, jeg ser himmellysene fortsatt sitte
der de en gang er satt. mennesket med sine forbi-ilende stund av bulder og død er borte, men vann og stjerner er igjen. Ennå.
Og freden senker seg i min sjel: Også din tid er snart forbi. Men ingenting betyr noen ting når også dette som du i kveld hører og ser , en gang er forgått. Deretter finnes det intet som har betydning for deg. Du er ved begynnelsen, du er ved enden. og for deg finnes det ingen begynnelse og ingen ende.
I den forvissningen kan du være trygg.
Her har du din trygghet.

Jeg fortsetter min vandring i kvelden langs stranden, og går med rolige, langsomme skritt over dynene. Like etter meg kommer vannet og fyller gropene etter min fot i sanden.

Hvorfor skal jeg gjøre morgendagen til en trussel, til noe å frykte? Det er ikke i morgen jeg lever, ikke i neste uke eller i neste måned. Det er i dette minutt, denne time, denne dag som jeg må komme meg gjennom. Den tid som ennå ikke er, får jeg ta i mot når den kommer, når jeg lever i den. Selv den tiden kommer til å gå sin gang, den vil gå fra meg, og min uro for den vil følge med i flukten. Den morgendag som jeg frykter vil snart være borte.

De svensk-amerikanere som i min alder vender tilbake for å finne igjen sin barndoms bygd, blir offer for et selvbedrag. Til det landet finnes ingen tilbakevending for noe menneske. Jeg kan komme tilbake i utvortes forstand, til jordene, husene , trærne, vannene, havnehagene, Jeg kan vende tilbake til tingene, men aldri til det rom der barnets sjel holdt til huse. Det finnes ingen tilbakekomst til oppvekstens verden, som er blitt drømmer og minner, og som må forbli drømmer og minner: Her står jeg avvist utenfor en dør som for alltid er stengt .
Etter mer enn førti års bosetting i de forente stater er jeg blitt en fremmed i det land hvor jeg er født og vokst opp.
Far og mor er døde, alle søskene mine er døde. Ennå lever noen av slektningene mine og noen jevnaldrende fra oppveksten, men hos dem er jeg nærmest glemt. Jeg er bare et navn somk en nevner med tillegget: Han dro til Amerika.

Gatens lyd er like ung som gaten selv, havets lyd er like gammel som elementene.

Det finnes ett forræderi som det ikke er noen tilgivelse for - - - det som jeg begår mot de evner som er nedlagt i meg. Har jeg misbrukt dem? Hvordan har jeg brukt mine evner, så langt det rakk? Jeg har en klar erkjennelse av jeg har forspilt altfor mange av mine dager på uviktige ting, på bagateller og tomme ting har jeg ofret dager og år, en stor del av mine leveår har jeg viet meg for det betydningsløse. Hvorfor jeg har gjort det, er det uforklarte og uforklarlige i min tilværelse, et spørsmål som ingen kan besvare, en gåte som ingen kan løse.
Men jeg er bare en av de utallige som ikke har oppnådd det de gjerne ville med sitt liv. Og det finnes bare en redning å strebe mot: Den styrke som kreves for at jeg skal finne meg i det.

Han sa:
- - - Du skal alltid tenke: jeg er her på jorden denne ene gangen! Jeg kan aldri komme igjen hit igjen!
Og det samme sa Sigfrid til seg selv: Ta vare på livet ditt! Pass godt på det ! Skusle det ikke bort! For nå er det din stund på jorden!

Det står for meg som jeg henlever mitt liv på en ganske smal landstrimmel, der jeg er blitt skyllet opp fra et uendelig hav, og der jeg med møye og anstrengelse klynger meg fast, ventende på det eneste som ennå kan hende meg: At det samme hav som har ført meg hit, skal ta meg tilbake igjen, skal skylle meg bort fra mitt lille landfeste og i sitt dyp forunne meg søvnen uten ende.

Og jordens klode slynger seg fram gjennom rommet bærende sin byrde av tre milliarder levende menneskevesener, blant dem en ensom mann på et hotellværelse. Den har også båret alle dem som er vendt tilbake til støv. Snart vil jorden vende sin andre side mot solen, som i løpet av døgnet deler sitt lys mellom to klodehalvdeler. her i appelsintrærnes land er den lyse dag snart til ende. Men når jeg om et par timer søker søvnen, vil den bortdragende solen skinne over en ny dag i briskebuskens land.
Der lever en gammel emigrant som om han var ung.

Det virket ikke som om Døden og han hadde kjempet med hverandre, de hadde bare møtt hverandre og blitt enige.
Selv ønsker jeg bare at jeg må kunne forsvinne som far gjorde. Med samme rolige selvfølgelighet som det visnende løvet løsner fra sitt feste på grenen og sakte og stille senker seg ned til marken.

Jeg er den eneste som ennå husker Sigfrid, det eneste menneske på jorden som kjenner hans liv og som sitter igjen med et bilde av ham. Det er bare hos meg han lever.
Og når han gjenoppstår i min erindring med sine nitten år på jorden, skrumper min egen levetid sammen til et forsvinnende kort tidsrom. Hva er min egen eksistens? Den er noe som det blir mindre for hver gang jeg trekker pusten. Den er et mellomspill, en kort avbrytelse i det som varer ved, en episode i det bestående, en flyktig oppdukkende hendelse, etter hvis avslutning ingenting har hendt. Når jeg ser tilbake på Sigfrids liv, ser jeg også hvor jeg befinner meg: jeg lever og trekker ånde i et rom som ligger mellom den tid som var til før meg og den som vil komme etter meg. Her tilbringer jeg den tid som flyr hen med mine åndedrag. Her har jeg min stund på jorden.
Et halvt sekel forsvinner som om jeg ikke hadde opplevd det. Hvor blir det nå av alle disse årene som er gått siden vi skiltes fra hverandre, Sigfrid og jeg? hva er de årene, når jeg sammenligner dem med den tiden i hvilken begge to skal være døde?