En meget frisk og usminket roman om en kvinnelig lege med misjonær bakgrunn og hennes opplevelser i de mest fjerne deler av Brasil ("interior") på tidlig 80 tallet.
Dette er sannelig ingen dans på roser, hverken for legen eller de stakkars innfødte hun prøver å hjelpe. Kun den velstående storbonden Meyer med sine muskelmenn og enorme eiendommer, synes å kunne heve seg over slike trivielle saker som det å ha tak over hodet, mat til ungene eller rett og slett overleve.
Jeg har selv bodd noen år i Brasils "indre" (Goias, Minas Gerais mm) omtrendt på samme tid, og valgte boka litt for å kunne lese mer om det livet og de forholdene jeg selv opplevde der.
Og jeg må neste si jeg er imponert over hva JM har fått til her av lokal historie. Hans research her må ha vært dyptpløyende for koloritten er rett og slett fantastisk, helt og holdent korrekt og reel. Historien byr på en mengde små skarpe detaljer fra hverdagen i Brasil på den tida, både det som må sies å være spesielt for avsidesliggende områder som Rondonia såvel som for Brasil generelt. Dette gjør boka svært levende.
Etter mange år i tilsvarende områder svarte jeg alltid om Brasil, at det er et fantastisk sted å bo. Om man har penger...
Dette understrekes til gangs i denne "romanen", - som godt kunne vært en dokumentar. Jeg har opplevd minst like dramatiske opplevelser selv, men dog alltid med den trygghet penger og kunnskap gir.
Bjørg, som legen heter, jobber med et minimum av medikamenter og utstyr, samtidig som allverdens gufne sykdommer florerer. En nærmere beskrivelse av flere av disse, er i seg selv en grøsser historie verdig.
Som et slags varemerke for JM er boka (litt for) full av digresjoner og parallell historier. Særlig får de forskjellige revolusjoner i Sør og mellom-Amerika stor fokus, og alltid sett med lett revolusjonære øyne. De offisielle historiene som ikke bare de lokale myndighetene presenterer, men også Norske, får her et velfortjent smekk. Og JM er så full av kunnskap om dette, at det er vanskelig å feie den tunge kritikken til side.
Men alle disse parallell historiene fjerner litt av fokus på det sentrale i boka synes jeg. Romanen kunne vært bygget ut noe, på bekostning av de mer eksplisitte eksemplene på verdens urettferdige elendighet hentet fra andre land/områder.

Dette er en bok så full av kunnskap og historie at jeg gjerne skulle ha sett den som pensum, dog etter en viss redigering, på Gymnas nivå. (Sorry, vet jeg er litt avleggs i begrep bruken her).
For denne historien ville nok fått noen og enhver til å gå i tenkeboksen.
Hvilket kanskje var noe av formålet fra JMs side?

Tittelen burde eigentleg bety «lilla jord». Men i følge portugisisk wikipedia skriv namnet seg frå italienske immigrantar som jobba på kaffiplantasjar og omtala jordsmonnet der som «raud jord», eller «terra rossa» på italiensk. Namnet festa seg, men blei til «roxa» på portugisisk.

Grunnen til at eg bryr meg om å kommentere dette, er at Michelet sikkert har hatt ein tanke med å velge akkurat denne tittelen på boka. Sosial skjeivfordeling og vald er eit underliggande tema i boka, og ein kan tenke seg at tittelen spelar på at jorda er raud av blod. Samstundes er Michelet sin politiske ståstad ganske godt kjend, og det kan også vere at tittelen viser til kva slags politisk rørsle Michelet meiner bør stige opp av denne jorda.

Åkkesom. Hovudpersonen og forteljarstemma i første person i boka er Bjørg, ein ung misjonærprest på oppdrag i Brasil. Ho er både tøff og sårbar på same tid; tøff fordi ho har lært seg å hevde seg i eit macho-samfunn, sårbar fordi ho bryr seg om andre. Det blir utfordrande å drifte ei sjukestove på ein utpost i skogen, og samstundes orientere seg i ein konflikt der mellom anna ein mektig jordeigar og eit indianarsamfunn er involvert.

Boka er krydra med detaljar som gjev tillit til at Michelet veit kva han skriv om. Miljøet er veldig godt skildra. Eg har vært ein del i Brasil sjølv, dog på ein annan kant av landet og i langt hyggelegare ærend enn Bjørg, men likevel var det lett å kjenne seg att i mange av desse detaljane. Og for den som ikkje har særskilt interesse av å lese om Brasil, eller om urettvise samfunnstilhøve, så kan eg anbefale boka for Bjørg sin del. Interessant og samansatt dame, som eg kjem til å hugse ei stund.

Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.

Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.