Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Bonnier norsk forlag
Utgivelsesår 2024
Format Heftet
ISBN13 9788234718052
EAN 9788234718052
Språk Bokmål
Sider 447
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Jeg elsker deg. Unnskyld. Du trenger ikke å si det tilbake."
Ah, som Sally Rooney skildrer vår klønaktighet i relasjonene som betyr mest for oss. Vår manglende evne til å snakke i avrundede, gjennomtenkte setninger i samtalene hvor det står mest på spill: I møtene med våre kjærester, våre foreldre og våre barn. Intermezzo er en serie slike råe samtaler, som alle beveger seg mellom sterk kjærlighet, usikkerhet og dype lengsler.
Brødrene Ivan og Peter prøver å finne ut av livet etter at de har mistet faren. Peter sjonglerer forholdet mellom to kjærester som oppfyller hver sine behov hos ham. Ivan, yngst, treffer 14 år eldre Margaret og innleder et forhold til henne.
Det skjer ikke så mye i denne boka. Den beveger seg fra menneskemøte til menneskemøte, og skrur tempoet helt ned, til det går så sakte at hver følelse hos personene smitter over på leseren, og det føles som å være i rommet med dem.
Mesterlig, dvelende og empatisk roman om livets grunnleggende behov.
Nydelig bok! Mesterlig "Stream of consciousness." Innsiktsfull og vakker skildring av komplisert brødrefohold og kjæresteforhold. Dette kan fort bli en vakker, rørende film eller serie. Ble ordentlig glad i hovedpersonene!
Eg er heldigvis berre halvvegs i boka, men gruar meg alt til den sluttar. Noko så vakkert og rørande har eg knapt lese før.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketLife is perfect and everlasting until the end of the song.
The person who's gone has no reality anymore, except in thoughts. And once they're gone from thoughts, they actually are completely gone. If I don't think about him, literally, I'm ending his existence.
I too was twenty-five once, and even younger, though I readily concede that for you at this moment it must be hard to imagine. Life, which is now the most painful ordea conceivable, was happy then, the same life, A cruel kind of joke, you'll agree. Anyway, you're young, make the most of it. Enjoy every second. And on your twenty-fifth birthday, if you want my advice, jump off a fucking bridge. Thanks.
Holding hard, harder, clutching, not letting go. Well, if that's suffering, he thinks, let me suffer. Yes. To love whoever I have left. And if I ever lose someone, let me descend into a futile and prolonged rage, yes, despair, wanting to break things, furniture, appliances, wanting to get into fights, to scream, to walk in front of a bus, yes. Let me suffer, please. To love just these few people, to know myself capable of that, I would suffer every day of my lfe.
The image of that life: how beautiful, how painful, to belive it could after all be possible. For so long it has hurt to much even to think. And now everything hurts so much all the time that to think makes no difference, to think even lends a kind of sweetness to the terrible pain. The life they could have had together.
Attachment, the cause of all suffering, so the Buddhist say. To cling to what you have, what you have had, the life you have known, the handful of people and places you have ever really loved, to cling and not let go. Never relenting, never accepting, becoming all the time more enmeshed, holding harder, loving and hating more.
The realisation that his adulthood, into which he was entering now so definitively, and which would last all the rest of his life, would have to be lived without his father. That he was becoming a person his father would never know.
Crying she said to him: I want you to remember me. Too painful to contemplate. Staring into the sun somehow: agony intense enough to annihilate.
All the good in him, what little there is. Trying to be loved by her. His morality. Principle of his life.
Hvordan finne ut av disse følelsene i en sånn sammenheng? For ham er det ikke så vanskelig, men for henne virker det veldig vanskelig, og det får henne til og med til å gråte. Men gråtingen gjør ham rolig, ikke panisk. Kanskje fordi hun med en gang tårene begynte, kom til ham og la ansiktet mot skulderen hans. Og uansett hva hun gråter for eller tror hun gråter for, så virker det som om dette betyr noe: at hun vil kjenne armene hans rundt seg, som er det samme som han vil.