"Sjødins trossats":
Du trenger ikke strekke til.
Det holder at du er til.
Alt utover det er bonus.

"... også sjelen har iblant behov for å gå i slåbrok og tøfler og slepe bena etter seg."

Framfor alt rekker vi aldri å tenke på hvem vi ønsker å være. I en kultur der det er en fjær i hatten å ha mye å gjøre, der "fullbooket" er en statusmarkør og stillhet er blitt synonymt med dovenhet - i en slik kultur blir hvile snart ikke mer enn latskap. Kanskje det er derfor vi unnskylder oss, forsvarer oss mot den og kvier oss for å oppsøke den?

Veien åpner seg i hvilen.

Hvile er ikke det siste sukket av utmattelse, men en åpning for nye begynnelser.

Vi hviler fra framskritt, forbedringer og forandringer, og lar ting få være som de er en liten stund. Og ut av dette, så bakvendt det enn kan virke, kan noe mindre krampaktig vokse fram.

Når klokkene i Säve kirke ringer inn helgen presis 18.00, tar jeg av meg armbåndsuret, slår av lyden på mobiltelefonen og bruker den deretter ikke for andre enn familien og de nærmeste vennene våre. Dette av én eneste grunn -- jeg vet at jeg ellers ikke har viljestyrke til å avstå fra den. Datamaskinen må også gi tapt. Jeg ser for meg at jeg skjærer et riss mellom denne uken og den påfølgende, og et snitt mot evigheten.

Hvilen er noe eldgammelt. Den knytter oss sammen med noe som er bortenfor det håndgripelige og synlige.

Kanskje er en av hvilens store gaver at den hjelper oss å stille de riktige spørsmålene, ikke bare om hva vi skal gjøre, men om hvorfor vi skal gjøre det. Hvile hjelper oss å skille alt det vi kan gjøre fra det vi skal gjøre.

Hun beskrev opplevelsen med ordene: "Ritualet rørte ved noe vidstrakt i meg." En vakker beskrivelse av ritualer. Den faste ordningen, hvor enkel den nå er, kan bli en form som bærer med seg noe uventet stort.