Da månen dukket frem bak skyene, ble ansiktet hennes opplyst av det sølvaktige skinnet. En ugle tutet, og han var glad for at han ikke hadde gitt seg til kjenne, at han hadde fulgt etter henne i hemmelighet og fått se henne så vakker, så oppslukt. Der hun sto, legemliggjorde hun årene de hadde hatt sammen, deres tre liv smeltet sammen i henne, levde i ansiktet og øynene hennes.

Tro meg, min sønn: det eneste mennesket kan eie, er seg selv. Alt det andre er bare tilfeldigheter.

Vel, la meg fortelle deg at for å kunne åpne mine øyne hver morgen og se på verden, må jeg tro.

Virkeligheten skapes over tid, av de erfaringene i våre liv vi velger å tro på.