Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En generasjonsroman for vår tid. Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent fortelling om June, en musiker uten spillejobber, som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er pa leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de unges nye Europa, og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og europeiske togturer med et rocka østkantsprak. Sagt om boken: «Gå roleg bort til disken, betal det sjappa vil ha, og spring heim; rapp desse stykka stor blues, og spel det inn pa plate. Martines debutroman er ein LP av papir.» Mette Karlsvik, forfatter og journalist «Hver gang jeg leser en tekst av en debutant, leter jeg etter fingeravtrykket. Sarpreget. Stemmen. Martine Johansen har alt dette en stemme med sarpreg, et sprak fullt av fingeravtrykk. Et blikk. Humor.» Tom Egeland, forfatter Om forfatteren: Martine Johansen (f. 1990) er fra Oslo. Hun har studert religionshistorie, journalistikk og skriving, vart latskriver og spilt i band. Hvite jenter kan ikke synge blues er hennes debutroman.
Forlag Vigmostad & Bjørke
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788241911743
EAN 9788241911743
Språk Bokmål
Sider 274
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er fantastisk å være sammen med en praktisk rettet idealist om kvelden og være håpefulle sammen, med vin i glasset. Det er noe annet om morgenen før man har drukket opp kaffen og løst ferdig sudokuen.
Jeg kan ikke se for meg mange norske kvinner som ville tatt med seg sin bedre halvdel for å høre hva han har å si om undertøyet hennes. Kanskje vi burde det.
Om mulig ville vi alle kunne leve for bluesen. Vandre gatelangs i egne tanker, spille musikk, fotografere, skrive poesi og uttrykke oss. Sove eller være våkne når vi vil, spise godt, røyke pot, elske dem vi elsker, se verden, konversere, drømme, realisere drømmene og urinere når vi må. Gjennom denne kreative friheten ville praktikaliteten kanskje blomstre. Vi kunne bygget samfunn der færre trenger sosialarbeidere fordi de har det for bra til å trenge noe som helst. Skape økonomiske velfungerende systemer, bygge hus og dyrke grønnsaker på taket. La praktikaliteten spire ut av et kreativt fellesskap fremfor å håpe at kreativiteten kan overleve på innsiden av et IKEA-varehus.
Penger og eiendeler er likevel ikke det eneste som gir status, men er en del av jaget etter den etablerte og standardiserte suksessen. Det å ha et fast arbeid å gå til om morgenen eller en grad fra en utdanningsinstitusjon er med på å måle hvor flink du er å spille statusspillet.