2022
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«En litterær bragd!» Marius Wulfsberg, Dagbladet (Terningkast 5)
I dette siste bindet av seksbindsverket Verden som var min opplever forfatteren å miste begge sine foreldre. Samtidig fortsetter destabiliseringen av verden. Norges medvirkning til bombingen av Libya er et sjokk, og terrorangrepet 22. juli 2011 får ringvirkninger. Bjørnstad er blitt engsteligere for sine nærmeste. Hvilken verden er det datteren F. skal måtte leve i? Terror, russerfrykt, Kinafrykt, rasisme, Brexit, klimakriser og valget av Trump tvinger ham til å drøfte sitt eget politiske ståsted. Samtidig med at hans gamle elev Jens Stoltenberg blir generalsekretær i NATO, skjønner han at farens dype engasjement for fred og folkereisning mot krig var forgjeves. Siste tiåret er en erkjennelsesroman der alle lag av et menneskeliv dissekeres, i forfatterens kamp for å forstå hva som skjer i verden og i ham selv, på veien mot alderdommen.
«Bjørnstad avslutter seksbindsverket «Verden som var min» med en velskrevet velopplagthet (...) Tonen i boken treffer fra start. Det har vært en svir å svinge med i de beste passasjene - og en sjarm å delta i denne tour de force.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 5)
«(...) samla er dette et storverk som vil bli stående som en bauta i Bjørnstads forfatterskap og norsk samtidslitteratur.» Tor Hammerø, Nettavisen (Terningkast 6 for hele romansyklusen)
«Siste tiåret er en leseverdig avslutning på en ambisiøs, mangfoldig, systematisk komponert romansyklus med mange kvaliteter.» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5)
«Ketil Bjørnstad setter punktum for sitt livsverk nå i høst. Det er en enorm prestasjon. Hvis du ennå ikke har lest Verden som var min, vet du hva du har å gjøre i sommer.» Vidar Kvalshaug, Bok365.no
Maratonmannen holder stilen helt frem til mål ... Ketil Bjørnstads «Verden som var min» står igjen som en unik bokserie ... Det som skiller Bjørnstads serie fra f.eks. Knausgårds «Min kamp», er dynamikken mellom den lille historien og den helt store.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«Ketil Bjørnstad har satt punktum. Det føles som en lettelse, men også som et savn ... Når Ketil Bjørnstad byr på seg selv, på godt og vondt, brenner det litt ekstra.» Turid Larsen, Dagsavisen
«Det er med vemod jeg klapper igjen denne boka. For vi er mange som føler det sånn. Dette er ikke 'K-slik han ser verden'. Dette er vår verden.» Arild Rønsen, Puls
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788203268878
EAN 9788203268878
Serie Verden som var min (6)
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 2010-2019
Omtalt person Ketil Bjørnstad
Språk Bokmål
Sider 802
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Serien på seks bind er samlet sett en stor leseopplevelse. Alle bindene er tjukke, rundt 800 sider, men lettleste. Og for meg er det få eller ingen dødpunkter. Så også dette sjette og siste bindet. Det er kanskje det mørkeste, med all terroren som har vært en stor del av hverdagen de siste ti årene. Den norske terrorbombinga av Libya, som det offisielle Norge fortsatt holder fast på var riktig. De utallige islamistiske terrorangrepene i Frankrike, Utøyamassakren,osv osv. Ketil Bjørnstad skriver godt og engasjert og står fram som en tydelig stemme. Skulle gjerne lest et neste bind også!
Han har ikke engang noe mer med disse sangene å gjøre. De unge har gjort dem til sine egne. De leker med dem, spiller ping pong med dem. lager klesvask av dem, sender dem gjennom sentrifugen og henger dem opp til tørk, i fullt spotlys, sprayer grafitti på dem. Og etterpå vinker de til ham fra en annen tid. En tid som bare er deres. En tid som aldri kan fanges.
Når man er så gammel som jeg,har man rett til å gjenta seg selv. Bare ti stille og hør etter !
Først når man har familie skjønner man hvor mye som kan gå galt.
Alkoholens barmhjertige kashmir-pledd som kunne legge seg over de ubehagelige tankene og skape drømmer og håp isteden.
Tilfeldighetene, som alltid spiller sitt spill med oss. Fremtiden satt musestille ved bordenden og lyttet. Sa ikke et ord.
I skaperøyeblikket er man ren, som et lite barn. Hvis man tenker ego da, er man ikke lenger en person i kunstens tjeneste. Da er man spekulativ.
Han ville ha treklanger, terser, som når Crosby, Stills, Nash & Young sang flerstemt. Han ville ha linjene, ikke søylene av klang. Han kjempet for disse rettighetene som om han var fagorganisert i LO. Han nektet å måtte kalle seg ketilbjØrnstad for å sprite opp sitt indre med en fiffig logo. I enhver situasjon ønsket han å fremheve det melodiske.
Munch trengte tilbaketrekningen, isolasjonen, arbeidsroen. Da kunne han skape. Hva ville han gjort med iPad-en og smart-telefonen? Ville han lastet ned alle appene? Ville han sendt tekstmeldinger og lest siste nytt om Kardashian-familien på nettavisene? Ville han fulgt med på reality-seriene og skaffet seg snapchat? Tatt selfier? Ja, kanskje det siste. Han tok jo bilder av seg selv, med selvutløser, i relativt intime situasjoner, på samme måte som Nansen, som la seg splitter naken foran sitt eget kamera for å tenne lysten hos en dame som befant seg på den andre siden av Atlanterhavet.
Etter Utøya er det som om perspektivene er blitt så store. Alt er farlig nå, men også viktigere enn før. Hvilket land lever vi i? Hva representerer vi? Hva blir det viktigst å prioritere, å tenke eller skape fra nå av?
Hvor ser man kuer lenger i Norge? På melkesjokoladen til Freia?