Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag Picador
Utgivelsesår 2004
Format Paperback
ISBN13 9780312421199
Språk Engelsk
Sider 384
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne lange, ambisiøse romanen stiller krav til tålmodighet og utholdenhet hos leseren. Romanen faller i tre forskjellige deler. Første del omhandler hovedpersonen Leo Herzbergs forhold til sin egen familie, men spesielt hans vennskap med kunstneren Bill Wechsler. Andre del forteller om tapet av Leos sønn Matt, og den tredje om det urolige forholdet til Bills sønn Mark. Romanen følger en sosialrealistisk mal som underbygges med referanser til litteraturen om psykologiske lidelser blant barn og unge. Alt i alt er dette en fortelling om tap og sorg.
Imidlertid ønsker Siri Hustvedt også at vi skal sette pris på forholdet mellom liv og billedkunst. Leo underviser i kunstforståelse, mens vennen Bill utvikler seg fra tradisjonelt maleri til konseptuell kunst og fotografering. Lange strekninger av boka er viet til Leos tolkning av Bills kunstprosjekter, som blir mer og mer sammensatte, men også kommersielt vellykte.
Imidlertid, i romanens tredje del om problemene til den unge Mark Wechsler, går Hustvedt inn i en diskusjon om de mulige perverse aspektene ved noen kunstverk laget av en venn av Mark.
Hovedpersonene i What I Loved blir presentert som sekulære jøder med utgangspunkt i en bakgrunnshistorie om jødeforfølgelse i Tyskland i 1930-årene. En kvinnelig karakter, Violet Blom, har samme bakgrunn som forfatteren selv: Norsk-amerikaner fra Minnesota. Merkelig nok har Leo Herzberg et ganske vanlig tysk-skandinavisk navn, og generelt synes jeg at alle karakterene har mye til felles med andre personligheter i amerikansk litteratur med skandinavisk bakgrunn. De betraktes gjerne som lutheranere med et ganske så seriøst forhold til livet.
Siri Hustvedt skriver godt, men jeg synes de nyere bøker hennes er morsommere enn denne til tider deprimerende historien.
"Forgetting," I said, "is probably as much a part of life as remembering. We're all amnesiacs."
But we all live there, I thought to myself, in the imaginary stories we tell ourselves about our lives.
My mother and I choked on his silence, but we never interrupted it by speaking.
[...] a Scandinavian trait inherited from a long line of people who had believed in suffering alone.
People imagine that hope has degrees, but I think not. There is hope and there is no hope.
I knew what I was seeing: dry grief, grief grown old and familiar. It enters your bones and lives there, because it has no use for flesh, and after a while you feel that you're all bone, hard and dessicated, like a skeleton in a classroom.
Every story we tell about ourselves can only be told in the past tense. It winds backward from where we now stand, no longer the actors in the story but its spectators who have chosen to speak.
Because my colleagues and students know what I’ve lost –Matthew, Erica and my eyes- they have turned me into a venerable figure. I suppose a near blind art history professor gives off a whiff of the romantic. But nobody at Columbia knows that I lost Violet, too.
I wanted you to press hard on me with your thumb the way you pressed on the picture, and I thought that if you didn't, I would go crazy, but I didn't go crazy, and you never touched me then, not once. You didn't even shake my hand.
When he was alive, I had felt no need to think of him constantly. I knew that he was there. Forgetfulness was normal. After he died, I had turned my body into a memorial - an inert gravestone for him. To be awake meant that there were moments of amnesia, and those moments seemed to annihilate Mattew twice. When I forgot him, Matthew was nowhere - not in the world or in my mind.