Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I Vrakeren møter vi Jørgen Ribe med en far som er disponent på Banan-Matthiessen. De bor på Frogner, og på loftet holder faren på å bygge en modell av slottet i en fyrstikkeske. En dag flytter det inn en ny familie i gården med en gutt, Carl, på Jørgens alder, og det utvikler seg et vennskap mellom dem. «Hva det skulle bli av Jørgen Ribe? Han ble en anerkjent forfatter, en av de fremste i sin generasjon, er det ikke helt urimelig å hevde, i hvert fall var han det en stund, og han hadde også mange lesere, som gjerne var på hans alder, og som hadde fulgt forfatterskapet trofast siden begynnelsen, nærmere bestemt 1976, da han debuterte med diktsamlingen Mellom hotellet og tiden, eller kanskje det er riktigere å si at de hadde vært trofaste siden romanen Pøbler, som utkom seks år senere, i 1982, en klassisk oppvekstroman, hverken mer eller mindre, men slitesterk og underholdende, lagt til sekstitallet i Oslo, og som markerte hans gjennombrudd, både kommersielt og litterært, i den rekkefølgen, for sant å si representerte Pøbler et sjeldent øyeblikk da publikum og kritikere var skjønt enige om at i denne romanen kan vi møtes over en halvliter og stille det klassiske spørsmålet: Hvordan i all verden kommer det til å gå med hovedpersonen? En stund var Jørgen Ribe på alles lepper, som ikke er et blivende sted for en forfatter.»
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788202804114
EAN 9788202804114
Omtalt tid 1960-1969 2020-2029
Språk Bokmål
Sider 689
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Det er mye å glede seg over for enhver pasjonert leser av den unike litterære begavelsen fra Skillebekk», skriver Dagsavisens Turid Larsen.
Hun mener Vrakeren framstår som «et imponerende og intrikat verk, der erindring og glemsel bytter på hovedrollene.»
I tillegg påpeker hun hvordan språket lyser opp teksten:
«Han løfter alle trivielle, blankslitte setninger, og gir dem en tvist som lander nye og friske på papiret. De lyser opp teksten gjennom hele romanen, paradoksale, originale og kloke. «Jeg vet ikke hva som kommer over meg, sannsynligvis det jeg ikke kommer over». Denne typen språklige sprell utøver forfatteren med ledighet og eleganse gjennom hele romanen. Man skulle tro at Lars Saabye Christensen kanskje hadde brukt opp sitt språklige arsenal, men nei da, i høstens bok gjør han all tvil til skamme.»
I denne boka er vi igjen på Frogner. Saabye Christensen forteller fra sitt gamle nabolag. En avdanket forfatter blir stalket av en ukjent fortellerstemme. Denne fortelleren er meget interessert i forfatterens oppvekst, og spesielt forholdet til kameraten hans, Karl. Hvorfor det? Jeg synes boka var litt for ordrik. Det er, i kjent Saabye Christensen-stil, et vakkert språk, full av ordspill og metaforer, men handlingen blir litt treg av det. Jeg kunne tenkt meg litt mer driv. Men jeg likte boka godt. Kim Haugen er eksemplarisk som innleser. Jeg tror faktisk han løfter boka et helt terningkast.
Så gikk de andre hver til sitt, særlig Jørgens far
Julen i Paris er forøvrig ikke å anbefale, gjennomtrekk, forsinkelser, høye priser, glatte brostein, lommetyver og avfall.
Men da jeg lukket øynene så jeg enda en gang hagen slik den var, de grønne skyggene, de spjærede fluktstolene, epletreet i full blomst, et pinnsvin rullet sammen til en skjelvende nålepute og huset med alle gardinene i bakgrunnen, huset vårt var ikke i himmelen likevel, det var i meg.
Det var noe dødt som fløt på bunnen av de skinnende øynene hans, som fluer i en lampekuppel: den frigjortes tvetydige blikk.