Når du er borte ser jeg sporene dine:
de lykkelige rynkene rundt øynene mine.

"Säg till om jag stör", sa han när han steg in, "så går jag med det samma". "Du inte bara stör", svarade jag, "du rubbar hela min existens. Välkommen"

Da journalisten var gått
intervjuet jeg karven i gresset:
"Hva fikk deg til å bli krydder?"

Når sanden risler på kisten min en duggfrisk
morgen,
når spadene skraper,
når de unge studentene i shorts
spar meg ned.

Du ler, du, død,
men sannelig smiler jeg tilbake.

EN SANG OM KJÆRLIGHET

Og en vakker dag
kryper vi inn til hverandre
det knepper i en lås og vi kommer ikke ut,
dine utslitte ledd snørt inn i min gikt,
mitt magesår og hjertefeilen din
og min reumatisme inn imot ditt kink,
og aldri skal vi skilles, å nei.

Og du glemmer hjerteflimmer og pustebesvær
og infarkten som du hadde, kjære du,
og jeg glemmer min katarr og mine dirrende ben
og det evinnelige taket i venstre side,
nå trosser vi sorger og plager og nød.

Brystene mine, så tomme og flate
hold rundt dem, kjære du,
for en dag når du ser på dem henger de og dingler,
tralala tralali tralalei?

Lær oss, Gud, å godta de gamles kjærlighet,
de unges kjærlighet, de middelaldrendes
kjærlighet,
de stygges kjærlighet, de tykkes kjærlighet, de
fattiges kjærlighet,
de filletes kjærlighet
og de ensommes kjærlighet.
La oss godta kjærligheten,
vi er så redde for den.

Og du tar dine bryster i hendene dine
de tørre, flate brystene mine
og rører de rynkete vortene med leppene
og med stær i øynene, mens du venter på en
pleieplass

famler du etter meg i blinde
føler deg fram med hendene.
Ja, bare kjenn du,
for under disse rynkene er jeg,
denne narredrakten presset livet ned på oss
til slutt
du jordbær, du svale, du fine blomsten min.

Og kulene mine hviler i dine groper,
dine rynker i mine skrukker
og nær inntil deg i din smerte
ber jeg stille om din død.
Og lys er vår aften og vår morgen.

Begynte å falle som et løv.
Angret seg halvveis ned,
ble forvandlet til en gul sommerfugl
og fløy sin kos.