Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvilken dag er det? Hvilken måned? Hvilken tid på året? Hvorfor slutter det ikke å snø? Hvorfor er faren min så rar? Hva er det han gjemmer under senga? Hvem er det han ser etter når han hele tiden går til vinduet? Hva er det som lukter? Hva er det som hvisker i veggene? Hvem er det som går ovenpå? Hvorfor er jeg her i det gamle huset? Gro Dahle har skrevet en hemmelighetsfull fortelling om en far og en voksen datter og deres altfor tette relasjon, et mysterium om to som er innesnødd og isolert i en verden de ikke helt klarer å kjenne igjen.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788202263720
EAN 9788202263720
Språk Bokmål
Sider 201
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
For en fantastisk snedig perle av en bok! Jeg plukket den med meg fordi jeg liker Dahles barnebøker, og ble glad for å allerede på første side kunne slå fast at hun også kan skrive godt for voksne. Boken handler om en far og en datter som bor i et hus. De er innestengt og innesnødd og isolert i en verden de ikke kjenner seg igjen i. Språket er godt, formuleringene og skildringene er eksepsjonelle. Historien blir bare bedre og bedre, og de siste sidene leste jeg sa-a-a-kte bare for at boken skulle vare ekstra lenge. Jeg gir bare 6 til bøker jeg skal lese igjen. Denne boken gleder jeg meg til å ta fatt på enda en gang om ikke alt for lenge. Først skal den bare synke inn.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er så stille i huset at jeg kan høre strømmen suse i ledningene.
Noen ganger føles det som om noen har tatt en kniv og skåret over alle trådene i hukommelsen min. Jeg har følelsen av at det er noe viktig jeg burde huske.
Tenk om jeg bare kunne lene meg tilbake og forsvinne i luft og skygge, slippe taket i dagene og la dem løpe vekk fra meg, løpske hunder fri fra båndet. La dagene forsvinne i det fjerne. Tenk om jeg bare kunne lukke øynene og oppløse meg i en vind, bli flak og aske og jord og sand og virvles vekk. Klippe meg ut av kalenderen, skli sidelengs ut mellom linjene og forsvinne.
Jeg svarer ikke. Det er en lang, snirklete vei fra tanken til tunga, og ordene mine har gått seg bort i buskene eller glemt veien om strupehodet, ikke veit jeg. Eller kanskje jeg bare ikke har noe å si.
Buskene står i snø til livet. Jeg vet akkurat hvordan det kjennes.
Jeg prøver å lese himmelen over meg. Jeg prøver å tyde snøens lette skrift.
Jeg er på fornavn med dørhåndtaket, det tar meg i hånden.
Buskene står i snø til livet. Jeg veit akkurat hvordan det kjennes.
Mine egne ord har lagt seg ned innved veggen. Jeg prøver å puste liv inn i dem, kiler dem og blåser. For det verste er når ordene mine dør.
Bare tanken er et sukkertøy som jeg suger på for mest mulig nytelse.