Jeg har i den siste tiden lest alt av Karin Alvtegen. Jeg fikk se at en av de jeg følger ga høye terningkast til hennes bøker. Prøvde meg på en.... da var det gjort. Måtte lese alt hun har gitt ut. Nå tror jeg Lars Kepler bøkene kommer til å fenge meg en stund.

Denne boken får grelle terningkast to av meg. Egentlig en ener, men jeg gjør dommen litt formildende, fordi temaet i ugangspunktet er spennende, og fordi det kan hende den er bedre på sitt originalspråk. Men det stopper der.

Det er uhyre sjelden jeg avbryter en bok, men denne gidder jeg ikke fullføre. Dårlig språk, (eller dårlig oversetting), billige poeng, overforbruk av utropstegn, forvirrende dialog og en forfatter som alltid spør leseren om hva vi synes om ditt og datt. Og ditt og datt kunne vært morsomt og interessant, men det var det dessverre ikke. Jeg kom halvveis, og hadde avsluttet den før om jeg ikke hadde vært på flytur uten annen lektyre medbrakt.

En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles.

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan.

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Dette er nummer to i rekken av bøker om etterforsker Archie Sheridan og den smellvakre seriemorderen Gretchen Lowell.

Den første "Ondskapens hjerte" likte jeg godt å lese i romjula. Gode karakter og en litt annerledes krim. Så jeg var veldig optimistisk når jeg begynte på bok nr. to. I tillegg hadde jeg lånt nr. 3 og 4 på biblioteket.

Mot slutten av boken kjente jeg at jeg hadde fått nok av forholdet mellom Archie og Gretchen, så jeg endte opp med å droppe å lese de to siste i denne serien.

Gir den terningkast 4.

Boken havnet i mitt eie da jeg fyllte opp en bibliotekspose ifjor. Jeg visste litt om Elie Wiesel på forhånd, men ingenting om Anton Blom. Det skulle vise seg at han var norsk, og årsaken til at jeg fant ut det, var at jeg leste om dødsfallet hans på tekst-tv. Han døde mens jeg leste boken hans. Det var litt spesielt. Da fikk boken et nytt perspektiv.

For min del så var den mest interessante delen av boka før og under konsentrasjonsleirene. Jeg likte å lese om Elie Wiesel som liten. Historien om hvordan han lærte seg å spille fiolin for eksempel. Politimesteren rett over gata ble musikk-lærer, men han ville ikke ha betalt. Derimot fikk han en flaske av det lokale brennevinet til hver time, og når flaska var tom, var timen slutt. Slik holdt de på i flere år. Terningkast 4.

Alle snakker om hvilken perle dette var, men jeg tillater meg å være litt skuffet. Jeg hadde nok litt høye forventninger til denne boken. Jeg har hatt den i hylla i nesten et år og lest bare positive omtaler. Det har hagla med terningkast seks. Opplever at den ikke griper meg helt, samtidig så er den ikke kjedelig heller. Jeg hadde kanskje ventet meg mer, det er vel der det ligger.

Boken var ikke på mer enn litt over 100 sider, og det gjorde meg ingenting når siste siden var lest. Dog har jeg tre til av henne i hylla, men nå har jeg ingen forventninger lenger, og da kan det hende at jeg blir positivt overrasket. Terningkast fire.

Nå er det en god stund siden jeg leste denne boken, men jeg husker at den grep meg veldig. Men jeg må bare innrømme at jeg ikke, uten videre, kan gjenfortelle særlig mye fra handlingen. Jeg har kun lest "Hett blod" av Nemirovsky og vet derfor lite om forfatterens øvrige forfatterskap. Men det er jo ofte slik at når man skrur forventningene opp kan skuffelsen bli desto større. Tror ikke at jeg hadde så høye forventninger til den egentlig. Jeg må jo ha likt den kjempegodt i og med at jeg har registrert den som favoritt. Hvis terningkast 6 er ensbetydende med at boken vil bli husket lenge, ja da er ikke denne en slik bok for meg heller. Tenker på de bøkene jeg har lest de siste månedene, f.eks av Chaim Potok, Johan Bojer og Stefan Zweig. Det er bøker jeg alltid vil huske. Kanskje jeg må revurdere favorittstempelet på denne boken??

Spoiler.

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ...

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Eller kanskje ikke. For det var en veldig enkel måte å si "krim er ikke litteratur" på. Hvor begrunnelsen ganske enkelt er "Siden krim ikke kan være høyverdig litteratur, så må det være dårlig litteratur når det er krim, DERFOR er ikke krim høyverdig litteratur". En grei kombinasjon av det jeg er opplært til å kalle "sirkelargumentasjon" med en liten dose hersketeknikk.

Jeg mente ikke med den lett flåsete sluttbemerkningen min, som selvfølgelig var billig sirkelargumentasjon, at krim av den grunn med tvingende nøvendighet er dårlig litteratur.

Kanskje en hverdagslig analogi er på sin plass for å illustrere det som var ment å være det enkle poenget: Hvis vi sier at hamburgeren er en matrett som kan plasseres i kategorien gatekjøkkenmat/ fast food, hva så med en utsøkt hamburger som byr på en smaksopplevelse av de sjeldne? Fortsatt gatekjøkkenmat? Både gatekjøkkenmat og gastronomisk kunst? Mer det ene enn det andre?

Men uff, jeg synes i utgangspunktet sjangerbetegnelser er trettende og reduksjonistiske, og ja, naturligvis kan litteratur være både krim og høyverdig. Til syvende og sist avhenger det helt av hvordan man bruker begrepene. Hersketeknikk er for øvrig litt ubehagelig å få slengt i trynet, det er ikke på det nivået jeg ønsker å diskutere og jeg kan bare beklage om det ble oppfattet slik. Det er et begrep man bør være forsiktig med, siden det lett kan brukes i det formålet det var ment å skulle beskrive.

Spørsmålet er ikke om vi trenger "høyverdig litteratur" eller ikke. Spørsmålet er "hva ER høyverdig litteratur". Eller i Fosses sak: "Hva er IKKE høyverdig litteratur".

Betimelige spørsmål, men det er ikke den problemstillingen jeg i hovedsak leflet med, som heller gikk i retning av: "Hvorfor blir vi skremt av alt snakk om en slik distinksjon?" Og av mitt innlegg fremgikk det at jeg også mener førstnevnte spørsmål er viktig, og hvorfor jeg mener det er det.

Akkurat når det gjelder å vurdere hva som er "høyverdig litteratur" vil jeg faktisk slå et slag for den induktive metode. Det er vanskelig å kunne si noe generelt om hva som kjennetegner det høyverdige. Jeg mener oppgaven er å løfte frem hva som gjør det enkelte verk høyverdig. Dette er både kritikerne og diskusjonsarenaenes jobb. Jeg mener faktisk det kunne vært mulig å argumentere for en kriminalromans "høyverdighet" uten å kjenne til den andre siden: den litteraturen som er opplest og vedtatt som viktig. Jeg har ennå ikke sett det vært gjort, men det kan godt være at dette snarere vitner om en blodfattig kritikk- og diskusjonskultur, enn om sjangerens manglende kvaliteter som sådan. Sikkert er det at vi i dag får servert filmomtaler, for å ta et eksempel, som i stedet for å løfte frem kunstneriske kvaliteter eller samfunnsmessig relevans, ganske enkelt forteller deg om det du skal se er spennende eller underholdende, og underforstått verdt å oppleve (med tilhørende terningkast slik at du slipper å tenke).

NB: Jeg mener naturligvis ikke at en omtale skal måtte vurdere verket i forhold til problemstillingen "Er dette høyverdig litteratur eller ei" eller at det overhodet er nødvendig å ta stilling til begrepet "høyverdig", men av argumentasjonen, av de momentene som trekkes frem, og gjerne av debatten som eventuelt måtte oppstå i etterkant av omtalen, vil verkets "viktighet" på en eller annen måte tre frem i lyset. Det kan ta mange år. Det sier meg ingenting at du mener å kunne si at noe av den høyverdige litteraturen du har lest kunne hatt godt av ytterligere finpuss, eller at enkelte kriminalromaner du har lest for deg kvalifiserer til å bli kalt høyverdig litteratur. Da har du en klar forståelse av begrepet høyverdig som jeg ikke har eller ønsker å ha. Jeg mener det er, og bør være, et til en viss grad dynamisk begrep. Alt som er interessant er argumentene som føres for det enkelte verk. Jeg har kun ett poeng av generell art: Kulturen trenger distinksjonen. Det er et sunnhetstegn om vi forholder oss aktivt til den, og et faretegn om vi blir skremt av den.

Boken innledes med at en mann står på fortauet og kysser en kvinne. Tilsynelatende uten forklaring løper han ut i veien og blir påkjørt, og kvinnen går fra ulykkesstedet som om mannen var en fremmed. Jeg kjøpte boken på salg for noen måneder siden og jeg hadde aldri hørt om verken boken eller forfatteren før. Men etter å ha lest bak på boka ble jeg interessert med en gang. Den virket annerledes enn noe annet jeg hadde lest før. Derfor hadde jeg store forventninger til den, og jeg ble ikke skuffet! Den skilte seg ut fra mengden. Jeg likte spesielt godt at man fikk lese historien fra forskjellige personers synsvinkler og hvordan historiene gikk i hverandre. I tillegg var boken godt skrevet og lettlest. Anbefales :) Terningkast: 5