Her er min oppfatning av boka:

Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Så sant, så sant! Du er veldig flink med å gi terningkast, selv synes jeg det litt vanskelig. Det ender med min sluttvurdering av boken (tenker stort sett ikke på setningsbygningen osv.). Når man tenker på at Sigrid Undset stort sett arbeidet om natten, da må hun ha fått dårlig med søvn som igjen går utover arbeidet igjen.

Kjedeleg bok. Aaalt for lang. Dårleg slutt. Hovudpersonar utan truverde. Hjelpelaus humor.

Langeland er eg ferdig med.

Takka vere opplesar Ivar Nergaard fullførte eg likevel lydbokversjonen.

Terningkast 1 til Langeland, terningkast 6 til Nergaard. Altså terningkast 3.

Jeg synes at dette var en kjedelig bok. Forfatteren klarer ikke å få meg til å forstå hovedpersonens enorme engasjement og hvorfor hun handler som hun gjør. For meg blir det ikke troverdig. Egentlig tenker jeg at en renovering av byen kanskje var nødvendig og en god ting? Jeg kommer ikke til å anbefale denne boken til noen og har gitt den terningkast 3.

Bare novellen "Av en født forbryters dagbok" er alene verdt terningkast 6. Det er rett og slett et mesterverk.

I dag leste jeg denne, veldig overfladisk og raskt...enig med deg, det var vel mye "romantisk drøm" her..noe sentimental ja....jeg valgte bevisst ikke å lese denne særlig grundig; men jeg hadde ingen fordommer mot den..jeg vurderte den til terningkast 3 bare.

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011:

" ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og inflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem.

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

For nokre år sidan las eg Et år i Provence av Peter Mayle - ei lettlesen bok som eg kosa meg med. Såg derfor fram til denne. Må nok tilstå at eg sit att med blanda kjensler.

Nokre kapittel var fornøyelege: om dei skarpaste ostane, dei sjeldne trøflane - om korleis lage ein perfekt omelett, om froskelårfestival. Han greier å skildre gastronomiske opplevingar i ulike deler av Frankrike slik at ein nesten får vatn i munnen ( sjølv om froskelår aldeles ikkje står på mi liste....)

Men - etter vel halvlesen bok vart eg litt lei av mat og vinsmaking, sjølv om han varierer både råstoff, kulinariske rettar og ikkje minst: mange ulike festivalar og landsbyar.

Har bestemt meg for å "spare" dei tre siste kap til kveldslektyre - ein gong eg er i beit.... Terningkast: sterkt i tvil, kanskje noko midt på treet?

Haha, NÅ har jeg fått nok av Camilla Läckberg! Jeg har ikke klart å fullføre en eneste bok av henne tidligere, rett og slett fordi jeg synes de er latterlig dårlige. Dette er den eneste boka av henne jeg har klart å fullføre, og jeg må gi den terningkast 1. Synes hele dama bare er oppskrytt.

Min barndoms by.
Hva gir jeg i terningkast når Morten Krogvolds fotografier står til 5-6, og Tove Nilsens tekst står til 3-4? Gripende bilder og - dessverre - litt platte tekster.