Det er bare helt genialt. Jeg synes det er så bra, at jeg kan finne ut om biblioteket har de bøkene jeg finner her inne. Jeg trenger jo ikke å gå ut av Bokelskere.no engang. Det er bare å klkke på "Finn på biblioteket". Jeg bruker denne veldig mye. Terningkast seks til Bokelskere.no!

Jeg gir terningkast etter hvor god eller dårlig jeg synes boka er. Da er : 1 elendig, 2 dårlig, 3 sånn midt i mellom, 4 ganske god, 5 veldig god, 6 perfekt.

Ja jeg gir terningkast på bøkene jeg leser. Har ikke alltid gjort det, men nå syntes jeg det er morsomt å skrive litt om boken jeg har lest og da avslutter jeg alltid med å gi terningkast.

Det å skrive en bokanmeldelse og gi boken et terningkast føler jeg er en flott avslutning etter å ha lest en bok. Det får meg til å tenke gjennom og analysere boken før den blir satt vekk.

Jeg har selv stor glede av å lese andres vurdering om bøker og se hva slags terningkast boken har fått. Dette gjør jeg stort sett alltid før jeg bestemmer meg for å anskaffe en bok :)

Eg syns terningkast blir for lite nyansert. Derfor blir det til at eg oftast lar vera. Eg ser du nevner ein skala frå 1-10 lenger nede i tråden og eg hadde heller sett for meg det!! Slik som på imdb.com (den ultimate filmguiden på nett). Eg går ofte etter poengsummen på kvar enkelt film der når eg bestemmer om eg gidd å sjå ein film. Og det hadde vore så kjekt her og. Sjølv om d ikkje blir heilt det samme da det er litt forskjell på mengden brukerar på bokelskere kontra imbd.

Jeg liker også imdb sin skala, gir litt bedre rom på en måte. Jeg har mange bøker med terningkast 4 som jeg kunne fordelt litt mer med en 10 punkts-skala. Det ville under 5 vært dårlig for mitt vedkommende og en del av terningkast 4 blitt 5-6 og de litt bedre terningkast 4 blitt 7. Nåværende terningksat 5 ville blitt 8-9 og en 6er ville blitt 10. Tror jeg...

Gir terningkast! Hvorfor? Antakeligvis fordi det er så enkelt å trykke på knappen. Skriver også en liten kommentar når jeg føler det er noe som er verd å si - både for andre, men også for min egen del.

En flott roman, som jeg nettopp har lest og ønsker å presentere slik (i håp om at flere skal få øynene opp for romanen og lese den!):

Aktualitet 100 år etter utgivelsen!

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan!

Jeg har gitt noen terningkast, til bøker jeg har lest flere ganger, men jeg har tenkt litt på dette, det er absolutt flere bøker jeg bør gi terningkast. Blir liksom ikke tid til alt. Skal bli flinkere.

Da har også jeg lest boka, og her er min dom:

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!? Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Jeg pleier å slenge inn terningkast med det samme jeg plotter inn dato for når jeg har lest den ferdig. Ellers så glemmer jeg det bare :) (Eller glemmer hva jeg vil gi)