Takket være din omtale på bloggen din, kjøpte jeg boka og her er min omtale av den:

Om en barndom i ytterste nød

I denne selvbiografiske romanen forteller Jeannette om sin svært spesielle oppvekst med den alkoholiserte faren Rex og moren Rose Mary som selv mente at hun var kunstner, men som vel var mer gal enn noe annet når det kom til stykket. Sammen med søsknene Lori, Brian og Maureen prøvde Jeannette å overleve barndommen - begrepet "overleve" er brukt i ordets egentlige og opprinnelige betydning ...

Foreldrene nektet å gå på sosialhjelp, men ønsket å klare seg helt på egne premisser. Faren mistet ikke bare jobb på jobb, men ofte måtte de flykte hals over hode midt på natten fordi han hadde kommet på kant med noen (som regel kreditorer), som var etter ham. I periodene da faren var arbeidsledig, hadde familien omtrent ikke mat. Faren prioriterte sitt eget alkoholinntak fremfor mat til barna, mens moren gjemte unna mat som hun spiste i smug. I sine depressive perioder, som gjerne oppsto samtidig med at faren gikk på fylla, orket hun ikke å forholde seg til at hun hadde barn.

Familien flyttet fra det ene uverdige boforholdet etter det andre. Hus med termittmaur, hus med store fukt- og muggskader, hus hvor taket raste ned og det regnet inn - helt vanlige forhold for disse barna. Strøm hadde de sjelden råd til, og det var heller ikke vanlig at moren gadd å lage noe som helst til dem. I perioder overlevde barna kun på en og annen almisse, popcorn, kattemat, kasserte matpakker som de fant i søppeldunkene på skolen, pant fra flasker de samlet sammen og lignende. Men uansett hvor usselt det var, hadde alle barna en ufattelig lojalitet overfor foreldrene. En lojalitet jeg selv har store problemer med å forstå ... Julegaver kunne de se langt etter. Det var det rett og slett aldri penger til.

"Velg din favorittstjerne", sa pappa den natten. Han sa jeg kunne få beholde den for godt. Han sa det var julegaven min. (...) Vi lo av alle barna som trodde på julenissen og ikke fikk annet til jul enn en haug med billige plastleker. "om noen år, når alt det søppelet de fikk, er ødelagt og glemt for lengst", sa pappa, "har dere fremdeles stjernene deres."

Faren drømte store drømmer, som det aldri ble noe av. En dag skulle han bygge Krystallslottet, og opp gjennom årene satt han stadig og tegnet på dette slottet. Men på slutten var det bare han selv som trodde på denne drømmen ... all sin sjarme til tross.

Etter hvert som barna ble eldre, tok de seg diverse jobber for å spare opp penger til en start på et selvstendig liv. Og for å ha penger til mat! Men da faren stjal alle pengene de hadde spart opp gjennom hardt arbeid, holdt han samtidig på å knekke motet i dem. Like fullt klarte den eldste, Lori, å reise av gårde til New York, og der beredte hun grunnen for at Jeannette skulle komme etter. Og så Brian ... Med seg ut i livet var de utrustet med en stayerevne som egentlig savner sidestykke ... løvetannbarn, som de alle ble ... kanskje med unntak av Maureen ... På tross av deres beinharde oppvekst, og med foreldre som etter hvert ble uteliggere, klarte Jeannette å se storheten i farens drømmer og det unike i morens tro på kunsten ... selv om ingen noen gang kjøpte bildene hennes.

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Selv om fortellerstilen først og fremst er veldig direkte og deskriptiv, og sånn sett egentlig ikke overlater så veldig mye verken til fantasien eller til ulike forståelser eller tolkninger av teksten, mener jeg at boka er godt skrevet. Jeg fant i alle fall verken klisjeer eller blødmer i teksten. Ikke graver forfatteren seg ned i elendebeskrivelser heller. Tvert i mot beskriver hun hvordan hun husker at barndommen hennes var - liketil og uten dikkedarier. Jeg synes også at hun har lykkes i å få frem hvor mangefascetterte foreldrene var. For selv om de var både håpløse og elendige omsorgspersoner, hadde de like fullt noe unikt som gjorde barna til dem de ble etter hvert. Skjønt man kan lure på om dette skjedde på grunn av eller på tross av ... Både forfatteren og hennes søsken ble noen kløppere til å klare seg selv, og dette ble deres redning. Historien gjorde meg både trist og oppgitt underveis. Det er en historie om omsorgssvikt på det groveste, om barn som vokste opp uten at noen brød seg, om sult i et velferdssamfunn, om mobbing og isolasjon ... fra virkeligheten. Her blir det terningkast fem.

Da har jeg for første gang vært på vår nasjonale teaterhovedscene og for ett bygg - Vakkert!

Othellos scenedekorasjon er veldig spesiell. Helsort med noen stenformasjoner som liksom svever i luften over scenen. Alle skuespillerne er kledd i moderne sorte klær og stemning skapes gjennom en finurlig og veldig spennende bruk av lys. Jeg likte denne måten å formidle Othellos stemning på. For bilder, se www.nationalteateret.no

Othello er i dette stykket hvit, men til gjengjeld er han svensk, så fremmedgjøringen er ivaretatt på en grei måte, selv om replikkene om Othellos mørke hudfarge er beholdt. Problemet med en svenske som prøver å snakke norsk, er at Magnus Roosmann av og til blir utydelig, godt hjulpet av et litt lavt volum på mikrofonen. Man mister derfor litt av dialogene noe som reduserer opplevelsen av et Shakespearestykke, spesielt siden skuespillerne spiller svært lite, de står mest i ro og snakker. Det at Roosmann må konsentrere seg om norsken, gjør at det blir litt stotring. Personlig hadde jeg foretrukket en mørkhudet nordmann i hovedrollen.

Jeg er klar over at en regissør nødvendigvis må ta seg visse friheter for å få det maksimale ut av sine ideer om hvordan man ønsker å presentere et stykke som Othello, men forestilligen slutter etter at Othello har kvalt Desdemona og Emilia har avslørt at Iago har vært renkespilleren. Så går scenen i sort, og det blir 5 sekunder der publikum lurer på hva som skjer. Så er stykket ferdig! Jeg satt og ventet at dramatikken da Othello tar sitt eget liv, Iago dreper Emilia og selv må bøte med livet skulle skje. Det ble derfor noe uforløst i meg, kanskje en liten skuffelse over at dramatikken ikke får sin endelige utløsning.

Iagos ondskap ble godt portrettert av Henrik Rafaelsen, og det kom veldig godt frem hvor manipulativ Iago er. Det ble nesten overtydelig da vi først hører og ser Iago fortelle om sine onde planer, deretter hvordan han lurer Othello og Cassio, hvorpå disse skryter av Iagos hederlighet og høysinn. Anja skriver lenger nede i denne tråden at Cassio og Othello er lettlurte og lar Iagos renkespill stå uimotsagt. Etter å ha sett skuespillet presentert fra scenen, er lettlurtheten enklere å forstå. Iago er ond!

Terningkast 4!

Diskusjonstråder har det med å leve helt sitt eget liv. ;-)

Jeg er snart klar med min dom over "Øya under havet" (i form av en bokomtale). Hvis du skal lese Allende, anbefaler jeg "Åndenes hus", "Eva Luna" og "Om kjærlighet og skygge". Spesielt de to første er virkelig god litteratur. Etter dette har det gått nedover med Allendes forfatterskap (litt opp og ned riktignok, men nedover!). Jeg kommer ikke til å lese mer av henne etter "Øya under havet", som holder til terningkast fire.

Jeg er enig med deg: "Noen som kjenner mitt navn" var bedre! Jeg har laget en bokomtale av "Øya under havet":

Skuffende - ikke akkurat magisk

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt.

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ...

Jeg var også en del yngre da jeg begynte å lese JI så jeg er usikker på hvordan jeg hadde likt de første bøkene hans som voksen. Min favoritter er helt klart de tre første: Garps bok, Hotel New Hampshire og En bønn for Owen Meany. Siderhus reglene er også bra, men den innholder noen skildringer av hvordan langt fremskreden Syfilis arter seg fysisk som jeg ikke har glemt selv om det sikkert er 20 år siden jeg leste den. Filmen er en snill, mild versjon som ikke når boka til anklene.

Siden det er såpass lenge siden jeg leste disse, inkludert Beatles og Bly, kan min dømmekraft være litt svekket. Det jeg har lest nylig er Siste natt i Twisted river og Bernhard Hvals forsnakkelser, av de to nevnte forfattere. Førstnevnte var langdryg, men vet mange synes den beskriver et nært far-sønn forhold bra. Den siste likte jeg selv om jeg bare har gitt den terningkast 4. Litt irriterende innimellom, med alle ticksene, men underlig og ganske morsom om å leve med tourett- tvangstanker-/ handlinger, evt være litt annerledes tidlig i forrige århundre.

Ser jo at det er en viss sammenheng mellom mitt forhold til disse to mennene (forfatterne). Begge skriver ofte om underlige og litt sære personer som halter seg gjennom livet. Et spesielt persongalleri er nok fellesnevner. Er nok litt betatt av sånne skikkelser,hehe.

Så prøv deg gjerne på Hotel New Hampshire, Strindin. Hadde vært interessant å se hva du synes om den. Filmen er forresten også bra med et spekket stjernegalleri.

Denne boka er for spesielt interesserte. Egentlig en biografi hvor vi følger den spirituelle siden ved Lillis liv som blir mer og mer dominerende etterhvert som årene går.

En fin leseopplevelse tror jeg for de som er interessert i det sprirituelle og også Lilli Bendriss som person.

Er veldig i tvil om terningkast på denne boken. En god firer tror jeg. Jeg drøyer det litt og ser om noen uker hvor mye av det jeg har lest som fremdeles på en eller annen måte er med meg.

Den fikk terningkast 6 hos meg. Sjekket bokhyllen din først og ser at vi har lest mye lik krim/gåte/spenningsbok som vi begge har gitt høye terningkast :)

Om kjærlighet på tvers av landegrenser

Bibliotekaren Ingeborg nærmer seg 50, og selv om hun har en sønn og har vært gift (men er enke), aner vi at hun aldri egentlig har levd livet eller slått seg ordentlig løs noen gang. Hun er en temmelig anonym og grå eminense i en liten småby på Østlandet, en ingen egentlig merker seg særlig ved. Forholdet til sønnen har gått i stå, uten at jeg egentlig fikk helt tak i akkurat hva som hadde gått galt mellom dem. Særlig fordi hun heller ikke virket som en som blandet seg utidig inn i sønnens liv ...

Så bestemmer Ingeborg seg for å reise til Cuba. I likhet med de fleste som drømmer om å reise til Cuba, ønsker hun å oppleve Cuba "før Fidel Castro dør" og landet blir "for" vestlig. De første dagene inntar hun alle måltider i ensom majestet - litt brydd til å begynne med, men dette går forbausende fort over. Cubaneren Enrique spiller i bandet som opptrer i hotellets bakhage, og nokså tidlig ser han seg ut Ingeborg. I førstningen blir hun brydd og ubekvem av oppmerksomheten. Enrique er farget, og hun er rett og slett ikke vant til å stikke seg ut, bli lagt merke til. Og bare tanken på seg selv og en farget mann får henne til å skjelve av frykt for hva folk vil si.

Enrique er opptatt av hvilke bøker hun leser, og nokså raskt kommer det frem at han er jurist med internasjonal rett som spesialområde. På Cuba er det imidlertid ikke penger i juss. Derimot er det mye penger i næringer som bringer cubanere i kontakt med turister. Som det å spille i et band som opptrer på hoteller ...

Mot alle odds innleder Ingeborg et forhold med cubaneren Enrique. Hun vet ikke helt hva hun vil med ham, men for første gang på lenge føler hun seg litt mer levende. Nærheten til et annet menneske gjør at hun kommer nærmere seg selv også. Og endelig betyr hun noe for noen - ja, er helt avgjørende for noen. Da hun reiser hjem til Norge, er det med et mål for øye: å få Enrique til Norge på besøksvisum. Ikke fordi hun akter å gifte seg med ham, men fordi hun ønsker å bli bedre kjent med ham. Mens hun kjemper mot UDI og innvandringsmyndighetene, sender hun dyre gaver og penger til Enrique og hans familie. Og hun gjennomgår det ene ydmykende intervjuet etter det andre i UDI, som åpenbart er oppsatt på å finne ut om det dreier seg om et arrangement for å skaffe en cubaner opphold i Norge, og ikke kjærlighet. For hvem kan elske en så grå middelaldrende kvinne som Ingeborg? Det skal vise seg at det ikke er enkelt å få Enrique over til Norge. Og uten at det faktisk var meningen fra Ingeborgs side, tvinges hun til å gifte seg med ham for at han i det hele tatt skal få sette føttene sine på norsk jord. Så inkonsekvent har regelverket virket på henne ...

Denne boka fengslet meg fra første stund. Ikke først og fremst fordi det handler om stor litteratur, for det synes jeg ikke at det er. Til det er fortellerstilen litt for stakkato, med ufullstendige setninger i en nesten oppramsende stil. Fortellerteknikken passet imidlertid svært godt til den historien Vigdis Hjorth forteller, hvor jeg-personen er en middelaldrende kvinne som nesten får pustebesvær av alle de nye og fremmede tingene hun skrekkslagen innlater seg på. Underveis var det betimelig å stille spørsmål ved hvem som egentlig lurte hvem. Det var i alle fall ikke opplagt hvem som var offer i denne kjærlighetshistorien, som kanskje minst av alt handlet om kjærlighet når det kom til stykket. Kvinnen fikk litt lykke, cubaneren opphold i en vestlig land ... Ingen tapere, ingen vinnere. I det hele tatt er dette en tankevekkende bok. Styrken i boka er at den ikke gjør noe forsøk på å moralisere eller tegne enkle svart-hvitt-bilder. Her blir det terningkast fem. For øvrig må jeg si at jeg liker svært godt den vendingen Vigdis Hjorths forfatterskap har tatt! Hun er blitt en forfatter hvis bøker jeg bare MÅ få med meg!

I dag har vi fått splitter nye bokanbefalinger!

Tidligere har vi basert bokanbefalingene våre på terningkast, men dette har vi nå endret.

Brukerne på bokelskere.no har i fellesskap lagt mer enn 1.125.971 bøker i boksamlinger, og vi har nå tatt i bruk en algoritme som tar hensyn til samtlige av disse.

For å finne ut hvilke bøker vi bør anbefale til dem som f.eks liker Alkymisten av Paulo Coelho, gjør vi slik:

1) Først finner vi ut hvilke andre bøker som finnes i bokhyllene til dem som har denne boka blant bøkene sine.

2) Deretter går vi gjennom alle disse bøkene og regner ut populariteten deres i prosent blant eierne av Alkymisten. (Vi kaller dette PE)

3) Deretter sjekker vi populariteten på disse bøkene blant dem som ikke har Alkymisten i sin boksamling. (Vi kaller dette PI)

4) Så deler vi PE på PI og får et eierfrekvensavvik som vi kaller A.

5) Så sorterer vi verkene etter A, og den boka som er på toppen av lista er den med høyest avvik, og dermed er dette den med størst anbefalingsgrad.

Resultatene av dette regnestykket blir for "Alkymisten" sin del dette:
http://bokelskere.no/bok/alkymisten/25874/anbefalinger/

For "De Dødes Tjern" av André Bjerke blir resultatet slik:
http://bokelskere.no/bok/de-doedes-tjern/36273/anbefalinger/

For "Iliaden" av Homer:
http://bokelskere.no/bok/iliaden/60415/anbefalinger/

For "Kafka På Stranden" av Haruki Murakami:
http://bokelskere.no/bok/kafka-paa-stranden/28933/anbefalinger/

For "Brødrene Løvehjerte" av Astrid Lindgren:
http://bokelskere.no/bok/broedrene-loevehjerte/56660/anbefalinger/

For "Veien" av Cormac McCarthy:
http://bokelskere.no/bok/the-road/190820/anbefalinger/

Vi har utvidet antallet bokanbefalinger til 100 per verk, og vi har bokanbefalinger for mer enn 20.000 forskjellige verk.

Vi håper at denne kraftige opprustningen av anbefalingene bidrar til å la flere finne nye lesetips!

Jeg er litt enig med deg. Den er på grensen til chick lit med den moderne historien, og jeg likte Saras perspektiv og fortellermåte mye bedre. En lengre begrunnelse her:

En sjokkerende bok om Frankrikes mørke og dystre hemmelighet. Filmen er allerede på kino og som vanlig leser jeg boka etter at filmen er laget. Jeg rekker aldri å lese en bok før jeg får vite at den er filmatisert, men jeg leser i hvert fall bøkene før jeg ser filmene, så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok. Det blir så bakvendt å gjøre det på den andre måten. Jeg vil lage mitt eget inntrykk når jeg leser boka før jeg ser filmen. Det som er litt dumt er at jeg allerede har sett traileren og vet hvordan skuespillerne ser ut. Må innrømme at det ødelegger litt, men ikke slik at det ødelegger for meg. Men nok om det og tilbake til boka.

I Saras nøkkel er det to paraleller som overlapper hverandre. En story som foregår i 1942 og den andre i 2002. I 1942 blir ti år gamle jenta, Sara og familien vekket av det franske politiet. Jenta skjønner ikke hvorfor moren hennes er så redd og hvorfor foreldrene hennes har vært så fortvilet så lenge. Selv om hun tror at de vil være hjemme igjen om noen timer, går hun med på å stenge broren inne i et hemmelige skap som lenge har vært deres gjemmested. Han får med seg vann og andre ting og lover å være tilbake. De blir fraktet med til Vél d´Hiv (et innendørs stadion hvor jenta og andre jøder blir oppholdt i mange dager uten at hun skjønner hvorfor) før de blir brakt videre til en leir. Og for hver time og dager blir hun og foreldrene hennes fortvilet over broren hennes situasjon som er i skapet.

I den andre storyen som skjer i 2002, møter vi Julia Jarmond som er journalist. Hun får oppdraget om å skrive om sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv noe som er et tabu for Frankrike. Noe landet helst ikke vil snakke om siden det var det franske politiet som arresterte jødene i landet. Det er en svart og hemmelig del av krigshistorien. I den anledning kommer hun over Saras historie, om den ti år gamle jenta. Og rundt denne undersøkelsen oppdager hun flere ting.

Har lenge hørt snakk om denne boka og har vært meget nysgjerrig på den. Den er både elsket og hatet. Jeg liker den kjempegodt, men samtidig ikke. Det er litt vanskelig å forklare det til dere som ikke har lest den. Det er deler av boka som er svært fengende og andre deler ikke. Frem til omtrent midten av boka følger bytter vi perspektiv mellom Saras og Julias perspektiv. Og for å være ærlig likte jeg Saras historie og væremåte bedre enn journalisten Julia. Sara er fra en spennende og sårbar periode og derfor klarer jeg ikke å synes så synd på Julias sårbare liv. Jeg klarer bare ikke å syns synd på henne. For å være helt ærlig syns jeg at Julia oppfører seg som en bortskjemt tenåring. Hele tiden klager hun over at hun kan fransk etter å ha bodd i Paris i flere år og behersker fransk svært godt selv om hennes manns foreldre/familie snakker engelsk til henne av og til for å være helt sikker på at hun forsår de som blir sagt. Hun nevner dette uttallige ganger. Så mange ganger at jeg ville bare rive i håret av frustrasjon. At hun er amerikansk, og har bodd i Paris i mange år og at hun nevner mange ganger om språket er så urelevant. Også dette med ekteskapet hennes. At det er litt turbulent på grunn av uenigheter. Jeg syns det hører til i en annen bok. Jeg klarer bare ikke å synes synd på henne i forhold til Sara. Det blir bare småtteri i forhold. Jeg syns at det ble lagt mer vekt på henne enn Sara, noe jeg syns var en feiltagelse. Skulle ønske at Sara fikk en større plass i boka. Syns Julia tok for stor plass. Jeg er ikke like interessert i henne som i Sara og om fortiden. Det føltes ut som om jeg leste to forskjellige bøker. Noe som var litt frustrerende.

Men alt i alt så er Saras nøkkel verdt å lese selv om enkelte partier i boka virket litt for chick lit for meg. Men den tar opp et viktig tema som vi ikke bør glemme. Jeg hadde aldri hørt om Vél d’Hiv før. Stedet hvor jødene ble fraktet først før de ble fraktet videre. Kommer nok til å google litt om det. Og Saras nøkkel ga meg enda mer lyst til å lese flere romaner som baseres på 2. verdenskrig. Det har jeg lest alt for lite av. Så selv om denne boka får en “middels” terningkast, er det en bok med viktig tema. Og enkelte partier i boka er kjempespennende og uforglemmelig. Les den. Du kommer ikke til å angre! Den gjør et sterkt inntrykk. Det er i alle fall sikkert.