Bokelskere.no

Åh, jeg hadde helt glemt mammutsalget! Takk for påminnelsen. Fler av de bøkene du har kjøpt står på min handleliste. Hotellet på hjørnet av bitter og søt er en godbit jeg ble alt for fort ferdig med. Den har en god historie, spennende persongalleri og en god flyt i teksten som gjør at det ble terningkast seks hos meg. lykke til med bøkene.

Oi... Kan ikke finne en bedre måte å beskrive følelsen man sitter igjen med etter å ha lest "Søthjerte" av Gert Nygårdshaug.

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som i løpet av så mange sider, har gitt meg så lite, men som etter siste setning har gitt meg så mye å tenke på.

Jeg tok meg flere ganger i å lese side på side, for så å innse at jeg ikke hadde fått med meg noen ting. Dette gir jo ingen mening! En forferdelig bok!

Terningkast 1? 2? max 3?

Så kommer de ti siste sidene som binder prologen til resten av "handlingen" (i gåseøyne fordi det etter min mening, knapt kan kalles en handling) og man kan tenke "så klart!", eller "off...", eller som meg; begge deler. Jeg klarer ikke bestemme meg.

Man skal være en tålmodig leser for å fullføre boka, nettopp fordi den til tider ikke gir mening. Samtidig får den deg til å tenke når du er ferdig. Gjør dette faktum boken til en bedre eller dårligere leseropplevelse? Jeg vet ikke!

Dersom noen som har lest den, har noe å komme med er jeg veldig åpen for en diskusjon!

Denne funksjonen blir først tilgjengelig ca klokka 05:00 etter at du har meldt deg på. :-) ( Dette er en regnejobb som serverne våre jobber med hver natt.)

Husk å trille noen terningkast slik at datamaskinene våre vet hvilke bøker du liker!

For å oppklare:
Du klikker deg inn på en bok og skroller deg ned forbi rekka med terningkast og der det står en favorittbok?. Der står det (hvis du har lest boka) når leste du denne? legg inn lesedato
Hvis du bruker den funksjonen på bøkene dine (legger inn lesedato) så vil den rubrikken du nevner dukke på på profilsiden din også, helt automatisk.

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Novellesamlingen har ikke utkommet på norsk.

Denne lille boka, som er i finne på årets Mammut-salg, fanget ved en ren tilfeldighet min oppmerksomhet her om dagen. Kanskje var det en kombinasjon av bokas beskjedne omfang, det faktum at forfatterens navn åpenbart hadde en muslimsk klang samt baksideteksten som gjorde utslaget. Boka fikk i alle fall bli med meg hjem. Det er jeg veldig glad for!

Forfatteren er av marokkansk opprinnelse, men flyttet sammen med sin ektemann til en forstad av Paris på begynnelsen av 1980-tallet. Nokså raskt fikk de to døtre. Fatima var analfabet, og følte seg hele tiden dratt mellom sitt marokkanske og sitt nye hjemlands verdier og kultur for øvrig. Så ble hun skilt, og plutselig måtte hun forsørge seg selv og barna sine. Uten språkkunnskaper, uten å kunne lese eller skrive, uten å kunne så veldig mye mer enn å stelle et hus, ga i grunnen yrkesvalget seg selv. Hun tjente til livets opphold ved å vaske hjemmene til sosieteten i Frankrike. Etter hvert slet hun seg fullstendig ut, og først da det skjedde en ulykke som gjorde at hun ikke kunne fortsette, tok livet en annen og ny vending for henne. Boka "Bønn til månen" er et resultat av dette. Her skriver hun om sine tanker, hva det har gjort med henne å forlate sitt opprinnelsesland, hvilke ofre hun har gjort i forhold til egen kultur osv.

Boka "Bønn til månen" er ikke et litterært storverk. Like fullt er det en kraftfull liten bok det er tale om, selv om språket og uttrykksformene er relativt famlende og forsøksvis poetiske. Boka er for øvrig spennende og ikke rent lite eksotisk, fordi vi får innblikk i hvilke tanker de ellers så tause innvandrerkvinnene har. Fatimas skjebne er nok like fullt veldig spesiell, for uten at hun hadde opplevd en skilsmisse, hadde hun sikkert forblitt innenfor husets fire vegger. Det spennende er like fullt hvilke talenter som ble forløst i henne som følge av den ulykken hun ble utsatt for. Som en av flere i sin søskenflokk fikk hun dessverre ingen utdannelse - på tross av at hun åpenbart hadde store talenter. I dag er hun student og i gang med bok nr. 2.

Det er interessant å merke seg hvilke bøker som oppnår stor oppmerksomhet i Frankrike for tiden. Det hander om portnersker som er mer intelligente enn hva omgivelsene tiltror dem (jf. "Pinnsvinets eleganse"), om uforløste talenter hos mennesker man aldri ville trodd hadde potensiale til noe som helst (jf. "Å telle duer"), om kassedamers betroelser etc. "Bønn til månen" vakte stor oppmerksomhet i Frankrike da den utkom i 2006, og føyer seg sånn sett inn i denne trenden mht. hvilke bøker som slår godt an for tiden.

Jeg anbefaler denne lille boka, fordi den er så annerledes og original. Det er ikke veldig krevende å lese den, men jeg anbefaler likevel å bruke litt tid på den, la avsnittene synke inn før man rusher i vei til neste side. Egentlig burde boka fått terningkast fem pga. sin originalitet, men jeg nøyer meg med en firer. Det skal imidlertid bli spennende å følge denne gryende forfatteren i fremtiden!

Hvis du vil lese en mer entusiastisk omtale kan du besøke bloggen min =) Jeg elsket både historien og humoren og ga den terningkast 6.

Her er min bokomtale:

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!

Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hundre år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før.

Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang! Terningkast fem.

Jeg har lest en del av Roald Dahl, og er særs begeistret over det meste han skriver. Denne var også fornøyelig, men ingen tungvekter som Charlie og Sjokoladefabrikken, Georgs magiske medisin og Heksene.
Jeg får en følelse av et bestillingsverk, noe han har skrevet for et magasin eller lignende.
Men for all del; En morsom bok som både barna og jeg koste oss med.

Terningkast 4

Jeg er nettopp ferdig med denne boka - og du godeste FOR en bok! Her er en omtale jeg har laget:

Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det. - Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.