Bokelskere.no

"Artig og interessant å lese, men skremmende å tenke på at nesten alt en gjør avgjøres av terningkast." Det er nettopp det som er så interessant med den boka. Å la noe annet styre skjebnen vår syns jeg ikke er ansvarsløst, men en person som har guts. Det er jo en måte å gjøre det på hvis man lever et trøtt liv, eller vil gjøre noe for å bryte med vanlige rutiner. Sånn sett syns jeg ikke det er så dumt (så lenge det ikke er så veldig drastiske valg da, selvfølgelig.) Men det er jo opp til hver enkelt hvordan man betrakter ting på. Selv om dere, du og Karina J. Larsen er enige, så trenger ikke jeg å være det. Syns det er interessant at folk har forskjellige oppfatninger/meninger, ellers har det vært en temmelig kjedelig verden.

Bokelskere.no har en gigantisk samling av bokvurderinger lagd av bokelskere.

Disse har vi nå brukt til å lage bokanbefalinger basert på terningkast og bøker som bokelskere har satt som favoritt.

Vi har testet flere forskjellige algoritmer for å lage bokanbefalinger.

Vi har gått gjennom samtlige registrerte verk her inne for å finne hva bokelskere som liker ett bestemt verk liker av andre verk.

Vi har regnet ut gjennomsnittsvurderingen av disse og trukket fra gjennomsnittskarakteren andre brukere har gitt. Dette gir oss ofte et avvik i en eller annen retning, og vi bruker dette avviket til å lage nye lister over bøker.

Slik finner vi ut at de som liker Naiv. Super av Erlend Loe misliker "Vinter I Madrid" og "Bibelen" i uproporsjonal grad.

Vi kan også se at de som liker Eclipse i Twilight-serien er langt mer positivt innstilt til Paulo Coelho enn andre.

Du finner bokanbefalinger ved å se i boklister som f.eks her: Populære verk eller fra bokdetaljsider.

Bokelskere.no åpnet dørene for ett år siden i dag etter å ha vært flere måneder i lukket betatesting.

Vi har blitt norges største møteplass for bokelskere.

Til sammen har vi plassert 814.187 bøker i boksamlingene våre her inne.

Vi har i fellesskap trillet 148.648 terningkast til bøker vi har lest.

Disse har vi nå brukt til å lage bokanbefalinger, som vi lanserer i dag. Det kan du lese mer om her!

Takk til alle som har gjort bokelskere.no til et fantastisk sted å finne lesetips, lese om og diskutere bøker!

I romanen "Frihet" introduseres vi for ekteparet Berglund, som en gang var svært, svært lykkelige småbarnsforeldre og faktisk et idealektepar i Barrier Street. Idet barna er blitt store og så smått er i ferd med å forlate redet, slår imidlertid idyllen sprekker. Den tidligere så perfekte husmoren og gledessprederen Patty er umerkelig blitt en sur gneldrekjerring, mens mannen hennes Walter mer og mer går opp i jobben og vender oppmerksomheten sin andre steder enn i hjemmet. Han som en gang forgudet sin kvinne med stor K og kunne ha båret henne til månen om det var dét Patty hadde ønsket ... Og barna? De er langt på vei skuff på skuff ... toppet av tenåringssønnen Joeys opprør da han flytter inn hos de mest håpløse naboene i hele gata fordi moren ikke klarer å like kjæresten hans Connie ... Skjønt Joey har vært i opposisjon til foreldrene sine fra han kunne snakke, der han konstant har utfordret deres autoritet - for ikke å si mangel på sådan.

I bakgrunnen "truer" Walters barndomskamerat Richard, rockesangeren og drittsekken som aldri har blitt såkalt voksen og ansvarlig, men som nedlegger damer for fote. Hva har han som f.eks. Walter ikke har? Og Patty som en gang var betatt av ham, men som endte med å velge Walter, har egentlig aldri glemt Richards dyriske og hensynsløse tiltrekningskraft ...

Så hva gikk egentlig galt for familien Berglund? Ble det for mye frihet? Klarte ikke foreldrene å sette seg i respekt overfor barna? Og hvordan endte glade og kvitrende Patty opp som en bitende og besk kvinne? Som begynner å drikke for å holde ut sitt eget liv? Og som synker dypere og dypere ned i depresjonen ...

Denne romanen har blitt omtalt både som et mesterverk og en moderne klassiker, og jeg kan for egen del bekrefte at jeg synes romanen fortjener akkurat så store ovasjoner!

For det første er språket helt i ypperste klasse! Og jeg må virkelig berømme oversetterens jobb! Jeg tror ikke noe særlig kan ha gått til spille når romanen har blitt oversatt til norsk.

For det andre er personskildringene fantastiske! Noen ganger kan man selvsagt spørre seg selv hvem som eier sannheten om andre mennesker. Så også her. Når forfatteren lar naboer og bekjente beskrive ekteparet gjennom sine sympatier og antipatier, er dette noen ganger treffende og andre ganger åpenbart urettferdige - særlig når deres motiver og dårlige agendaer skinner så tydelig gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at enkelte synes det er meget tilfredsstillende å se at alt likevel ikke var så perfekt som de trodde. Enkelte ganger holdt jeg rett og slett på å le meg fillete av personskildringene som truet med å vippe over i det parodiske, for ikke å si ondskapsfulle - uten at dette noen gang gikk på bekostning av det mesterlige ved romanen. Kanskje var det vrengebildet av det moderne menneskets bunnløse egoisme som gjorde størst inntrykk? Nettopp fordi forfatteren skildrer dette så presist og så til de grader tatt på kornet? Bitende ironisk så det holder!

Sist men ikke minst vil jeg fremheve dramaturgien i historien. Forfatteren benytter flere fortellerstemmer. I et kapittel er det Patty som forteller, i et annet er det Walter som får komme til orde. Så får vi Richards historie og deretter Joeys. Og slik veksler det gjennom hele boka. Dermed belyses de samme hendelsene gjerne fra flere ulike perspektiver. Mens hver av personene dyrker sin egen fortreffelighet og sitt krav på den eneste sannhet - som er så totalt annerledes sett fra de andres perspektiver at bare dét er fascinerende i seg selv. Samtidig er bl.a. 11. september, invasjonen av Irak, finanskrisen og Obamas inntreden i det politiske liv, et bakteppe for det som skjer. Alt er veldig gjenkjennelig også sett med europeiske øyne. Forfatteren gir en stemme til de mer kritiske røstene i USA i forhold til politikernes bedrag av folket - toppet av amerikanernes påstander om at det faktisk fantes kjemiske våpen i Irak, for derigjennom å skaffe seg legitimitet til å kunne invadere landet for deretter å sikre seg tilgangen til oljen. Sånn sett er dette en roman som bare er nødt til å gå rett hjem blant europeiske lesere!

Intet mindre enn terningkast seks fra meg! Og det gir jeg selv om romanen i små-små glimt har en og annen svakhet, hvor trøkket og drivet i boka opphører noe, men for så å ta seg voldsomt opp igjen.

Jeg har herved funnet meg en ny yndlingsforfatter som jeg har intensjoner om å lese absolutt alt av!

Jeg er så lei av å lese bøker med lange, kjedelige innledninger. Er forundret over at så mange forfattere ikke greier å skrive bedre og mer interessante og "fangende" innledninger til den egentlige historien de vil fortelle.

Mange ganger avbryter jeg bøker, for så å begynne på dem igjen fordi andre boklesere får meg til å fortsette. Da hender det at jeg av og til ombestemmer meg og synes at boka er ok likevel og av og til veldig bra.

Det å lese "kjedelige" bøker ser jeg på som bortkastet tid. Når det er sagt så har jeg det som regel at jeg leser 150 - 200 sider før jeg uttaler meg for mye om ei bok. Etter 200 sider mener jeg, som jeg tidligere har sagt her på siden, at jeg er berettiget til å sette terningkast og gjør det selv om jeg avbryter boka der og da.

Helst synes jeg boka bør "fange" en leser i løpet av de første sidene ( de første 10 sidene) uansett hva forfatteren har tenkt å skrive om. En god forfatter bør greie det. Men leseren bør kanskje kunne tåle å kjede seg gjennom 40 - 50 sider før "historien" fanger ?

Setter jeg for store krav til forfatteren nå eller ?

Da har jeg avbrutt "Hjemkomsten" for 2. gang. Likte "Øya" veldig godt, og gledet meg til denne, men den fenger bare ikke. Leste en kommentar her om at første del var terningkast 1 og siste del kast 6. Har lest de første 160 siden uten at det er det helt store. Kjedelig og langdrygt. Blir det ENORMT mye bedre etter 200 sider?

Husker da jeg gikk i bokklubber som TL-klubben og Pennyklubben så sto det i bøkene Denne boka tilhører eller noe slikt og jeg fylte inn da både hele navnet mitt og adresse. Skjemmes hver gang jeg kommer over det nå for jeg har noe så innmari stygg skrift, det hadde jeg da også. Slettes ikke pent. Men å skrive navn og år når man har lest boka høres slett ikke dumt ut, men jeg er redd for å klusse til bøkene siden jeg har så stygg skrift.

Men jeg har en notatbok hvor jeg skriver ned årstall, dato, tittel på boka, forfatternavn og terningkast. Da slipper jeg å være nervøs på å ødelegge bøkene mine med klønete skrift:) Derfor bruker jeg en egen notatbok til det. Høres jo mer sjarmerende ut å skrive litt sånn i bøkene, men jeg er for redd å ødelegge dem. Jeg skal jo tross alt leve med dem resten av livet:)

Bare for å prøve å sette ting i litt perspektiv her. Jeg hører ofte på Bokprogrammet på P2. Og det slo meg mens jeg hørte på det i kveld at de snakker om bøker, det er jo det programmet handler om. Men de greier å gjøre det uten å si noe spesielt avslørende om handlingen i bøkene som omtales. Jeg har faktisk aldri opplevd at de "sier for mye" om en bok. Men det de sier er som regel innsiktsfult og interesant, og gir meg ofte lyst til å lese bøkene som blir omtalt.
Nå skal vi kanskje ikke ta sikte på å leve opp til den standarden som et radioprogram om bøker setter, men det er et levende eksempel på at det er til de grader mulig å diskutere bøker uten å røpe plagsomt mye av handlingen i dem.

Det ser også ut som det blir fremstilt en falsk diktomi her; at hvis man ikke beskriver store deler av handlingen i en bok så er man redusert til å erklære at man enten likte eller ikke likte boka. Det er jo bare feil. Jeg prøvde å poengtere det tidligere, men det ser ikke ut som det poenget ble oppfattet.

Nå ser det ut som det har oppstått en tradisjon for å anmelde bøker her inne på bokelskere. Og det kan vi vel ikke gjøre annet enn å applaudere. Det ser ut som det er mange som setter pris på anmeldelser. I slike anmeldelser så er det kanskje vanskelig å unngå å komme inn på handlingen i den boken man anmelder.
Hvis det hadde vært mulig å skille tydligere på anmeldelser og diskusjoner så tror jeg mye av problemet ville vært løst. Jeg synes at selv i anmeldelser så skal man holde seg for god til å røpe slutten på boka. Men selv om Mariette har opplevd det et par ganger, så tror og håper jeg det ikke er så utbredt problem.
I dag kan vi se at en tråd om en bok er en anmeldelse hvis det er et terningkast oppe i høyre hjørne (tror jeg). Hvis det kunne vært et enda tydligere skille på diskusjoner og anmeldeleser, og kanskje litt førende instruksjoner når man blir oppfordret til å si hva man mener om en bok(når man markerer den som lest), så ville jeg blitt veldig fornøyd. Så kan de som ikke ønsker å lese om handlingen i en bok de ikke har lest bare holde seg unna anmeldelsene.

Forøvrig, denne var ganske kostelig.
Noen ganger kan man også lure på om enkelte har en agenda mot spesielle bokelskere her.
Slike kommentarer slår nok bare tilbake på degselv.

Ei diktsamling av Mia Berner? – det må då bli gøy! Du veit ho eldre dama med dei digre raude brillene, ho som hadde så mange elskarar, som ho skreiv om i boka “Fordi det er slik jeg ror”, 81 år gammal, i 2005. No er ho død, og ei samling posthume dikt ligg føre: “Et leskur for vinden”. Dikta (dei fleste av dei, om ikkje anna) vart sett saman på dødsleiet hennar, og har tidlegare stått på trykk i aviser, tidsskrift og bøker. Eit leskur treng me alle når vinden står på. Og det leskuret som Mia Berner har å by på er ikkje av dei verste. Mia Berner har alltid sett meg i godt humør. Og det gjer dikta hennar også.

Mia Berner kastar ikkje vekk tida. Ho tek deg med rett til det veldige, brusande opne havet, slik du finn det på Sørvestlandet, ved Obrestad fyr på Jæren, til ein stad eg sjølv kjenner godt frå mange ferder dit. Næraste øyrike er Shetland:

Det hender noen sene kvelder/her oppe ved fyret/at synsranden mellom hav og himmel/blir snudd opp ned/ Det kunne være himmelens bølger/som slår mot strandens stener/eller havets første stjerne/som glimrer ute ved odden

Ho er åleine her, ser fara etter stokken bli viska vekk i sanden, stansar opp, ho tvingar fram ei ro i kroppen, ho tenkjer på målarinna Kitty Kielland som kom hit år etter år, undrast på: Skal noen noensinne/stå på denne stranden/om bare for en ørliten stund/og tenke/på meg?

I neste avdeling følgjer ei rekkje dikt frå Tjörn, torpet i Sverige der ho levde saman med ektemannen, den finske poeten Pentti Saarikoski, som døydde i 1983. Det er dikt om sakn: Jeg savner ham alltid/når vi er sammen/Men er han borte/langt og lenge/er det savnet/jeg savner

Gjennom desse små tekstane maktar Mia Berner på eit forunderleg vis å bringa denne mannen, denne finske poeten, så nær at han vert lys levande: av ham som sa/at musene i veggen/og skjærebrettets øye/var selskap nok

Eg saksar eit dikt herfrå:

Å sørge over det som har vært/har en grense/Å sørge over det som ikke har vært/er drømmen som forblir/i alt, hos alle, alltid

Samlinga vert avslutta med dikt og notat kring folk og poetar og poesi. Eg tek med endå ein smakebit: Jeg hørte øyenstikkerne/i går kveld/Om syriner/kan man også skrive avhengig av kontekst./Men dikt fra kjøkkenbordet/må du ta skylda for sjøl

Ein stad i boka skriv Mia Berner om dei nakne svaberga ved Obrestad fyr. Her finn ho det “vannet som det går an å drikke, direkte fra øsekaret” – reint, purt. Slik er det med dikta hennar óg.

-- Facts: Samlinga er redigert av Steinar Opstad, som også har skrive etterordet. Grunna dei tekniske tilhøva på bloggen får eg ikkje attgjeve den korrekte linedelinga i Mia Berner sine dikt. Eg gjev helst ikkje terningkast til diktsamlingar.

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie.

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!