Bokelskere.no

Det var pga. av det var en historie om Tatere at jeg leste denne boka, og synes også at det var et svært interesant innblikk.

Det virker som du har inntrykk av at jeg ikke likte boka, det er ikke riktig. Du har jo fått med deg at jeg ga den terningkast 5. Men jeg tror jeg likte den på tross av formen den har. Det er noe med den langsomme og "litt her og litt der" måten å fortelle på som forfatteren har truffet noe med. Kanskje det passer veldig bra med tematikken? Hvis noen hadde fortalt om fortellerformen til meg før jeg hadde lest boka, så tror jeg at jeg hadde kviet meg for å lese den, men forfatteren greier å få det til alikevel, det er som du beskriver en fortelling med mange váre, lyriske partier. Samtidig som den er utrolig jordnær.

Jeg syns det er svært iriterende med reklame for boka. Terningkast, spekulative utdrag fra div. avisomtaler samt corny baksidetekster, gjerne med en skrivefeil eller to. Bøker av Dag Solstad har ofte fine omslag syns jeg. (Skal ikke begynne å sitere Rema 1000, men dere skjønner sikkert hva jeg mener) Er forøvrig enig i at Min kamp-bøkene har fine omslag.

Forfatteren Sofi Oksanen debuterte med boka "Stalins kyr", som vel først for alvor ble kjent for norske lesere pga. tildelingen av Nordisk råds litteraturpris for "Utrenskning", forfatterens tredje roman, i 2010.

Boka handler i all hovedsak om Anna, bulimikeren som er dels finsk og dels estisk. Men den inneholder også historien om moren Katariina og hennes mor Sofia - dvs. tre generasjoner med kvinner. Katariina er blant de heldige utvalgte i Estland som får seg en finsk ektemann, uten at hun blir noe lykkeligere av den grunn. Ektefellene står nemlig langt fra hverandre, og forholdet blir ikke bare distansert pga. mannens reising og alkoholisme, men Katariina er heller ikke den enkleste å leve sammen med. Forholdet mellom mor og datter er også meget fjernt. Familien består i det hele tatt av tre meget ensomme og ulykkelige mennesker.

Katariina og Anna reiser ofte til Estland, og forventningene fra slektninger om at de skal ta med fine gaver og forbruksvarer fra Finland hver gang, blir etter hvert kvelende. Alle vil bare ha og ha, og bryr seg tilsynelatende lite om hvordan Katariina og Anna egentlig har det. Misunnelse og sjalusi preger familieforholdene, for i Estland mangler alle det meste. Ingen vil høre på når Katariina forsøker å få slektninger og venner til å forstå at alt ikke er bare idyll i Finland. Katariina får dessuten skylden for det meste som går galt i sine estiske slektningers liv.

Prostitusjon florerer i Estland, og av den grunn ønsker ikke Katariina at Anna skal røpe at hun har estisk blod hjemme i Finland. Hun er så redd for at datteren skal bli tatt for å være en estisk hore. Hele Annas oppvekst handler om å skjule sitt innerste bak et tykt skall, og av den grunn er det kanskje ikke rart at hun ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse som nettopp har den iboende effekt at hun ikke orker å ha noen tett inn på seg. Det å være bulimiker er dessuten en heldagsjobb. Eller som Oksanen beskriver det: å holde på sine 50 kilo er en heldagsjobb for Anna.

De fleste gangene jeg har kommet i snakk med andre om denne boka, har det vært fokusert på at den handler om bulimi og spying. Joda, dette er en vesentlig ingrediens i boka. Men vel så viktig er faktisk historien om hva som skjedde i Estland fra krigens dager og frem til løsrivelsen fra Sovjetsamveldet. Den gradvise overgangen til markedsøkonomi og kapitalisme har hatt sin pris i et land hvor alle har manglet nær sagt alt gjennom flere generasjoner. All overvåkningen som folk har blitt utsatt for, og hvor det minste feiltrinn kunne få uante følger, preger fremdeles menneskene i de landene som en gang var en del av Sovjet. Økning i kriminalitet, sexturisme, alkohol- og rusmisbruk - det meste som gjerne kommer når markedet flommer over av varer for første gang, mens folk flest likevel ikke har penger til å nyte godt av velstanden dersom de kun skal skaffe dem på lovlig vis.

Forfatteren bruker mye symbolikk i handlingen, og det er nærliggende å tenke seg at Annas bulimi og spying er en metafor for det kvalmende i overflodsamfunnet i den vestlige verden. Kontrasten til de parallelle fortellingene om slektninger som ble sendt til Sibir og som virkelig sultet, er stor.

Historien i denne boka er rett og slett hjerteskjærende. Forfatteren er selv halvt estisk og halvt finsk, og underveis i lesingen var det ikke til å komme forbi at jeg mange ganger tenkte "hvor mye av dette er selvopplevd?" For så levende beskriver Oksanen både det å leve som halvt estisk ung kvinne i Finland, reisene til Estland, spiseforstyrrelsen m.m. Oksanens nokså særegne måte å skrive på, forsterket historien ytterligere. Boka fortjener terningkast fem. Det er ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med "Utrenskning", hvor jeg mener at språkføringen er sikrere enn i denne debutboka. Det bør for øvrig nevnes at Oksanen var 26 år da hun debuterte med denne boka!

Jeg kommer til å følge Oksanens utvikling nøye i årene som kommer!

Jeg var veldig spent på denne boken, og hadde store forventninger til den. Jeg ble utrolig skuffet og har gitt den terningkast 1. Jeg synes rett og slett det var en dårlig bok. Jeg syntes ikke den var spennende heller. Enig med deg, mye luft og lite handling.

Leste trilogien Ringenes Herre på 80-tallet,og ble fullstendig betatt av Tolkiens fortellerkunst.Alle 3 bøkene fortjener terningkast 6.

Jeg liker også de parallelle handlingene. Er enig i at det bikker over til litt vel mye damelektyre. Men boka er lettlest, og jeg lar meg underholde.

Dessverre er dette en type krim som jeg leser fort og glemmer fort.

Jeg iler ikke til med ny Läckberg, men ser ikke bort fra at jeg leser noe av henne igjen.

Terningkast 5 for underholdning. Terningkast 3 for innhold og kvalitet.

Jeg er helt enig med deg! "Drømmen om Amerika" leste jeg i sommer, og ga den terningkast seks. I går ble jeg ferdig med "Gullrush" og den får bare fire. (Jeg er nok generelt snillere enn andre bokelskere når jeg setter terningkast - men jeg lot meg fenge til en viss grad i alle fall, så "Gullrush" er ingen "treer" for meg...)

Mellom bind I og II av Brekkes trilogi hadde jeg imidlertid lest romanen Vår egen stamme av Johan Bojer - og etter Bojer var Brekkes "Gullrush" en nedtur. Hun skildrer mye av den samme virkeligheten som Bojer i sin roman, men der Bojer evner å gjøre sitt stoff levende for leseren, er Brekke mer oppramsende (som andre i denne tråden har fremhevet før meg). Jeg skulle så gjerne likt Brekkes bind II bedre, men mens jeg leste den boken, satt jeg konstant med følelsen av at hun hadde lest "Vår egen stamme" som research og kommet opp med en blek etterligning. Jeg mener på ingen måte at "Gullrush" er noe plagiat. Bare at den ikke kan måle seg med "Vår egen stamme" - for den får toppkarakter av meg!

Hvis du er for snill, så tror jeg kanskje jeg har vært for streng. Terningkast to burde kanskje vært terningkast tre .... ;-)

Terningkast fire er jo likevel bedre enn min toer. Interessant å lese hvordan du oppfattet hele boken. Jeg har ganske sikkert ikke gått glipp av noe ved å avbryte den etter 200 sider skjønner jeg.

Nå har jeg begynt på boka " Den trettende fortellingen". Huff da ! Den begynner også kjedelig, men jeg håper den tar seg opp etterhvert.

Er enig med Karina og synes ikke dette er spesielt modig. Minner mer om ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse. Med den erfaring og kunnskap terningmannen har kan han skylde på forskning, eksprementering og all slags vitenskapelig tull for å pakke inn den galskapen dette utvikler seg til å bli. Mennesker som bryter barrierer er ikke alltid modige, noen er bare uvettige og dumme.

Artig og interessant å lese, men skremmende å tenke på at nesten alt en gjør avgjøres av terningkast.