Bokelskere.no

Ja, var jeg ikke heldig?

Av Bojer-bøkene har jeg nå lest også "Paa Kirkevei. Eventyr", som er en samling historier - ja, bygget opp som eventyr. Absolutt lesverdige - ganske dypsindige egentlig, kretser om menneskenaturens mysterier, for å si det litt svulstig. Tror jeg må lese den om igjen for å gjøre meg opp en endelig mening om den - jeg har foreløpig gitt den terningkast fire, og det synes jeg kanskje er litt lavt....

Nå leser jeg Bojers "Troens Magt" - den er veldig bra, handler om en storbonde som ved sin unnfallenhet har kommet opp i en situasjon der en annen mann har fått ord på seg for å ha forfalsket storbondens underskrift. Mesterlig om svake mennesker som leseren ikke kan la være å kjenne seg igjen i, og samtidig våndes over. (Ja, se der ja - utgaven jeg leser er sannsynligvis fra 1890-tallet, og det smitter fort av på språket mitt!)

Bojer er blitt en ny favoritt-forfatter her i gården, i alle fall!

Troens Magt er historien om hvordan en liten fortielse kan vokse seg til en stor løgn, og om hvor lett det er føre seg selv og andre bak lyset. Storbonden Knut Storby har bak sin kones rygg kausjonert for en sambygding som går konkurs. Storby kvier seg for å innrømme for kona at han nok en gang har kausjonert. Hun har imidlertid hørt om konkursen, og forteller ham at den konkursrammede har påstått at han har Storbyens underskrift på en kausjonserklæring. Bonden er ille tilmote, og unnlater å kommentere konas beretning. Det oppfatter hun som at historien om underskriften er løgn, og så begynner sneballen å rulle. Bojer beskriver hvordan Knut Storby stadig utsetter å rydde opp i misforståelsen, og hvordan mannen som han har kausjonert for, innbitt kjemper for å få sin ære gjenopprettet. På en mesterlig måte klarer forfatteren å vise hvor lett det er å velge minste motstands vei, og hvor vanskelig det er å ta belastningen ved å handle "rettskaffent". Vi følger de to motpartenes kamp mot reelle og innbilte fiender, og ser hvordan de begge gradvis omdefinerer virkeligheten for å styrke sitt eget selvbilde. "Troens Magt" er en roman om svake mennesker, og Bojers mesterskap består ikke minst i at det er umulig å distansere seg fullt og helt fra de feiltrinn og svakheter som hefter ved bokens sentrale personer. Det er en historie med en tankevekkende slutt, og boken er heller ikke blottet for glimt av humor.

Min utgave fra 1912 fant jeg på et bruktboksalg; jeg vet ikke hvor lett boken er å få tak i, men jeg anbefaler denne romanen på det varmeste. Fra meg får den terningkast seks, og har blitt en ny favorittbok.

Tja, hvis du med flau mener "skamme seg over" har jeg vel ingen, - men du nevner at du ble ille berørt og da kommer tankene mine fram med Ari Behns "Entusiasme og raseri". Bokas hovedperson er en forfatter som i likhet med Behn har tatovert terningkast 6 på skulderen sin etter sin debutbok, går i fine dresser og er blitt en "landsklyse". Hovedpersonen Kryx lever også et "hardt" liv på kjendistoppen og boka er sikkert ment som en "avsløring" av Norges kjendisverden, - kritikk mot Se & Hør-mentaliteten som sprer seg og den "råttenskapen" man kan finne i de kretser.

Men for meg ble boka bare "ekkel"; 2 permer der man har kastet inn så mye griseprat og "yfyseligheter" at det overskygger hele meningen bak boka, - for en mening, ja det er jeg sikker på at Behn har hatt.

Så jeg mener at Behn her totalt har bomma, - og ikke anmelderne (som jeg husker en eller annen anmelder påsto, - da de gode kritikkene uteble).

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks!

Folk ved sjøen er den fjerde boken jeg har lest av Johan Bojer. Så jeg begynner å kjenne ham litt nå, synes jeg. Bojer har vist seg å være en mester i å skildre små mennesker på godt og vondt - vi får hat og kjærlighet, smålighet og storsinn, innfulhet og dyp troskyldighet. Og innimellom, som vi gjennomlever hardt slit og dyp fortvilelse sammen med menneskene vi møter, glimter det til i Bojers underfundige humor. På sitt beste er Bojers bøker ikke til å legge ned før de er ferdiglest - og for meg var Folk ved sjøen Bojer på sitt beste.

Dette er historien om folket i den lille, grå stuen på Flata. På Flata er det knapt med mat, og dårlig med det meste - men så skinner solen på dem når odelsgutten fra en storgård oppe i dalen kommer på frierføtter til eldstedatteren i huset. Hu Anne takker ja, og alle tror at nå er Flata-folket berget, nå som de får så gilde skyldfolk. Det blir "storbrøllop" oppe på storgården, og minstegutten på Flata har gått til alle kameratene og til slutt fått lånt seg en bukse uten bøter, slik at også han kan få være med i bryllupet. Bojer tar oss med på bryllupsfeiring tre dager til ende - og så begynner hverdagen, både på storgården og nede på Flata...

Jeg anbefaler Folk ved sjøen - den fikk terningkast seks av meg!

Nå er det noen år siden jeg leste den boken (og de to oppfølgerne) - men jeg opplevde den faktisk som en page-turner, jeg! Jeg syntes det var kjempeinteressant å få et innblikk i taterkulturen, som var ganske ukjent for meg tidligere. Forfatteren har jo også fått anerkjennelse blant norske tatere for den måten hun skildrer deres kultur på; og hun har åpenbart satt seg godt inn i også de historiske fakta knyttet til konflikten mellom det norske storsamfunnet og taterbefolkningen. Slik sett synes jeg boken har relevans utover det konkrete temaet - tatere i Norge - , og blir en fortelling om hvordan utenforskap og annerledeshet kan provosere frem det verste i en majoritetsbefolkning. I tillegg husker jeg boken som en fortelling med mange vare, lyriske partier.

Det er som alltid morsomt at man kan oppfatte en bok svært forskjellig - men jeg ser at tråd-starteren og jeg i alle fall er enige om at denne boken fortjener et høyt terningkast. Fra meg fikk "De som ser etter tegn" terningkast seks!

Denne boken er for øvrig første bind i en slektskrønike, og jeg anbefaler også oppfølgerne Sangen om løpende hester og De usynliges by - som også fikk terningkast seks av meg...

Card gjorde en fantastisk jobb med å beskrive det etiske dilemmaene de alle møter. Boken omhandler filosofi i en perfekt sammenheng, og det er en bok som kan påvirke et liv. Terningkast 6.

Jeg synes det er vedlig vanskelig å gi terningkast til bøker. Får nesten dårlig samvittighet over å slenge ut et terningkast som respons på en hel bok.. Jeg egner meg åpenbart ikke som bokanmelder! Hvordan gjør dere det? Har dere en "perfekt bok" og en dere overhodet ikke liker som dere benytter som mal? Jeg synes faktisk det er helt umulig. Selv om jeg liker en bok veldig godt, blir det til at jeg tenker at en femmer får holde.. og er det en bok jeg ikke liker,så er det ikke nødvendigvis fordi den er så dårlig at den fortjener dårlig terningkast.. Terningkastene er jo selvsagt subjektive, smaken er som baken osv, men skulle likevel likt å vite hvordan andre tenker når de gir terningkast. Jeg feiger ut, - og gir ingen!

Jeg er helt enig i at dette er vanskelig, til tross for at jeg har hele fem vekttall i litteraturkritikk.

Personlig mener jeg at det aller meste - det være seg litteratur, film, mat, billedkunst eller hva det måtte være - faller inn under terningkast tre og fire.

Sånn jeg bruker terningene, er terningkast tre helt middels. Språket er nøytralt, men helt greit, innholdet gjerne helt ok, men kanskje litt uoriginalt og klisjéfylt.

De fleste bøkene jeg gir terningkast fire er godt håndtverk, men ikke noe mer. Firern dekker også bøker som stort sett er veldig gode, men som har en eller annen veldig irriterende svakhet som trekker ned snittet. Ofte er det slutten som ødelegger. Et eksempel på dette er Marisha Pessls Special Topics....Her ødelegger slutten for ei bok som ellers hadde fått en femmer av meg.

Terningkas to er for ordentlig dårlige bøker, hvor enten innhold eller språk er skikkelig dårlig, og den andre under middels. Tilsvarende er femmern for skikkelig gode bøker, både språklig og innholdsmessig.

En og seks er i mine øyne ekstreme karakterer. For at ei bok skal få en ener hos meg (jeg har vel fortsatt ikke brukt det terningkastet her på Bokelskere), må både språk og innhold være skikkelig dårlig. I tillegg må det være et eller annet ved hele prosjektet som gjør meg i ekstra dårlig humør, det være seg forkastelige holdninger, personangrep, uetterrettelige påstander etc. (sakprosa)eller usympatiske karakterer som gjør teite og slemme ting (fiksjon). Kort fortalt er enern reservert bøker som i mine øyne aldri burde vært utgitt.

Tilsvarende gir jeg terningkast seks bare til bøker som i tillegg til å være helt fantastiske både språklig og innholdsmessig også gir meg noe mer. Det kan være bøker som gir meg ny kunnskap (f.eks. Bill Brysons A short history of nearly everything), eller bøker som på en måte redefinerer sjangeren. An instance of the fingerpost er et eksempel på det siste, da den ga meg et sånt "aha, så det går an å skrive romaner på denne måten"-øyeblikk.

For å oppsummere: De fleste bøker får tre eller fire av meg, to er for de ordentlig dårlige, fem for de ordentlig gode, og én og seks for de virkelig ekstreme.

Jeg gir terningkast ut fra hvor mye boka har gitt meg. Om det er en bok jeg ikke klarer å legge fra meg, som gir meg mye å lese får den 6, gir den meg ingenting får den 1. Har aldri gitt en enda da. Mange er midt på treet og havner på 3 og 4.