Bokelskere.no

Jeg gir terningkast til alle bøker jeg leser. Noen få ganger blir jeg ikke helt enig med meg selv om hvilket terningkast en bok fortjener, men som regel synes jeg det er uproblematisk.

Mitt gjennomsnitt er 4,7. Det kan selvfølgelig bety at jeg er for snill i min bedømmelse, at jeg veldig lett lar meg begeistre ... Jeg heller imidlertid mer i retning av at jeg med årene har blitt flinkere til å velge bøker som treffer godt. Det hører til sjeldenheten at jeg beveger meg under terningskast fire, men jeg gjør absolutt det når jeg ikke liker en bok. Dvs. hvis jeg absolutt ikke liker en bok, men ellers synes den er godt skrevet, ender jeg som regel opp med å gi terningkast tre pga. språket. Er språket elendig, blir det en eller to. Jeg har også opplevd at en bok har fenget veldig, mens jeg er helt på det rene med at språket ikke er det beste. Da blir det terningkast fire likevel.

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

Jeg hørte boken på cd. En nydelig lytteropplevelse, som satt i meg lenge. Henriette Stenstrup leste, det gjorde hun særdeles godt. Jeg har gitt boken terningkast 6, og boken er blant mine favoritter.

Jeg synes det er lett å plukke ut favoritter, men vanskelig å gi terningkast. Å si at en bok er favoritt er en subjektiv oppfatning, mens et terningkast setter ulike bøker opp mot hverandre på en litt mer "objektiv" måte. Min beste favorittbok gjennom hele mitt liv er en helt ukjent krigsbok som heter "Ingen overlevende" av Lawrence Cortesi, men jeg kunne ikke tenkt meg å gi den en litterær 6'er. Jeg er imidlertid sikker på at alle som leser den vil sitte forbløffet tilbake.

En favoritt kan det være fordi den har betydd mye for meg i min situasjon eller ut fra mitt interesseområde.

Terningkast handler mer om jeg tror boka er god for andre. Men, så var det det, da: Hva mener en med ei god bok? Ofte er jeg tilbakeholden med terningkast.

Ei bok kan være god fordi den er godt skrevet hva gjelder språk og oppbygning, men jeg kan også synes ei bok er god når den forteller om viktige ting.

Noen synes ei bok skal handle om hyggelige ting eller at en skal være enig i det hovedpersonene gjør. Det er ikke viktig for meg.

Hvis ei bok som beskriver realistiske ting ikke har troverdige personskildringer, kan språket og oppbygningen være så gode de vil, da synes jeg boka er dårlig. Et eksempel på det siste: "La meg synge deg stille sanger"

Jeg er helt enig med deg! Terningkast fem til denne boka! Jeg synes aldeles ikke at dette er kiosklitteratur!

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo. Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere for å overleve.

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Jeg har mine favoritter. Og jeg gir nok de høyest terningkast også. Så klart kan andre bøker også få samme terningkast, men de som blir favoritter hos meg er de som griper meg og som jeg kan lese om og om igjen uten å bli lei.

Alida og Asle har flyktet fra hjembygda og har reist inn til Bjørgvin for å finne arbeid og et husvære. Alida skal føde hvert øyeblikk, og fortvilelsen stiger etter hvert som avslagene kommer. Et blikk på Alidas store mage, og ingen har noe rom til utleie … Ute er det kaldt og vått. Hva skal de gjøre?

Mens desperasjonen øker, opplever vi gjennom vare tilbakeblikk forholdene de har reist fra. Asle som har blitt foreldreløs og kastet ut av naustet der moren og han bodde, inntil hun døde og eieren trengte naustet selv. Alide som aldri har følt seg elsket av sin mor, fordi søsteren Oline var så mye mer foretrukket …

Gjennom et manende og repeterende språk, tegner Jon Fosse ikke bare et vakkert bilde av kjærligheten mellom Alide og Asle, men han får også frem desperasjonen deres. Og stemningen der de driver rundt i gatene, uten å vite hvor de skal gå. En situasjon som til slutt driver Asle så langt at han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin kjære Alide …

Dette er den første boka jeg har lest av Jon Fosse, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble for øvrig overrasket da jeg åpnet boka og begynte å lese. Her var det nemlig sparsomt med tegnsetting og avsluttede setninger. Men det er som en bokelsker har uttalt på dette nettstedet: her går kunsten foran grammatikken! For nettopp denne fortellerstilen gjorde historien til noe helt for seg selv.

Dette er en historie eller novelle som er veldig annerledes det meste av det jeg har lest tidligere. Samtidig minner fortellerstilen – særlig det manende, repeterende - litt om Tomas Espedals stil, men med den forskjell at Fosse skriver nynorsk. Noen ganger måtte jeg lese enkelte avsnitt om igjen i håp om å forstå hva forfatteren egentlig forsøkte å fortelle, bare for å oppdage at forfatteren ikke fortalte noe som helst, men mest sannsynlig overlot tolkningene til leserens fantasi.

Jeg gir terningkast fem til denne boka.

Dette er en helt fantastisk bok. Iblant tar jeg for meg bøker som jeg mener jeg "bør" ha lest, og venter meg en tung leseøkt. Den siste viking har vært en av disse bøkene jeg har utsatt og utsatt - til jeg fant den i en brukthandel i sommer og fant ut at nå er det jammen snart på tide...

Som så mange ganger før - når skal jeg lære? - gjorde bokens kvalitet raskt min innledende skepsis til skamme. Jeg slukte boken fra perm til perm i løpet av én lørdag! Bojer skildrer såvel lofotfiskerne som familiene deres i en historie full av dramatikk, hardt arbeid, tunge skjebner og liv prisgitt naturkreftene. Til tross for at det ER mye "vondt og leit og hardt og sørgelig" som skjer i Den siste viking, er dette også en bok med mye humor. Ikke minst evner Bojer å skildre menneskelig dårskap og svakheter på en måte som vekker leserens medfølelse og forståelse snarere enn forakt og fordømmelse.

Den siste viking får terningkast seks av meg, og har blitt en ny favoritt - og jeg har allerede fått tak i tre bøker til av Bojer, som jeg er i gang med å lese!