Bokelskere.no

«Jeg hadde to timer igjen å leve, og jeg hadde det ikke travelt. Jeg hadde ingenting som måtte gjøres. Alt var enten fullført eller ikke nødvendig å fullføre. Jeg følte meg nesten litt oppstemt- omsider kunne jeg tro på meg selv, på min evne til å være besluttsom og kaldblodig.» Venn av avdøde

Tolja, fortelleren i Andrej Kurkovs «Venn av avdøde», har fått det for seg at han er gråkjedelig og uinteressant, at dette har skylda for at han knapt har et sosialt liv og konas åpenlyse utroskap. En normal mann ville søkt skilsmisse, kanskje blitt midlertidig ustabil og tydd til vold mot både kona og elskeren hennes. Men det ville ikke være «det minste originalt. Bare banal sjalusi.» (s.17). Og det siste Tolja vil være, selv med sin nokså dystre sinnsstemning, er banal og uoriginal.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"She began walking along the creek, headed for the trail where she had seen him disappear. She stopped for a second and thought about the gun, then kept walking. The documents were not worth dying for, not when her life was on the line. If the bad guys grabbed her, she was betting that they would not kill her. Unarmed,anyway. If she burst into the woods blasting away, she wouldn't last three seconds." Gray Mountain

John Grisham, en av mine favorittforfattere, har siden debuten i 1989 blitt et en av de mest populære forfatterne i verden ved å skrive om unge og fremadstormende advokater med moralsk ryggrad som kjemper mot overmakten, enten denne overmakten er det rasistiske juridiske systemet i USA (Tid for hevn), mafiaen (Firmaets mann), tobakk-industrien (Juryen), helseforsikringsselskapene (Regnmakeren), politikere og deres velgjørere (Pelikanrapporten) osv., osv.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg blir ikke tent på en mann før han er toogførti. Denne dumme jenta som hele tiden sier at jeg burde til en hjernekrymper, hun påstår at jeg lider av farsbinding. Noe så inn i hampen merde. Jeg har ganske enkelt trenet meg opp til å like eldre menn, og det er det lureste jeg noen gang har gjort.» Frokost på Tiffany, s. 24

Nesten hver gang adapsjon av bøker til film diskuteres, er det uunngåelig at minst én av deltakerne i diskusjonen tidlig slår fast at filmen var bra, men at boka er bedre. Det spiller ikke en rolle om adapsjonene som diskuteres er de eksepsjonelt gode, som «Gudfaren» (1 og 2), «Psycho» og «Frihetens regn», eller de dårlige, som «Gulliver?s Travels» (2010-versjonen med Jack Black og Emiliy Blunt), «How Stella Got Her Groove Back» og «Hannibal».

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«It is night. It is day. It is light. It is dark. It is too hot. It is too cold. It is raining. It is too much sunshine. It is too dry. It is too wet. But all the time we are fighting. No matter what, we are always fighting. All the time bullet is just eating everything, leaf, tree, ground, person- eating them- just making person bleed everywhere and there is so much blood flooding all over the bush.? Beasts of No Nation

Første gang jeg så en barnesoldat var våren 1993. Borgerkrigen som hadde herjet i den somaliske hovedstaden, Mogadishu, hadde ? takket være de internasjonale styrkene, ledet av USA- blitt satt på pause på ubestemt tid. De som hadde flyktet fra fronten, min egen familie inkludert, begynte å dra på ukentlige turer for å inspisere det som var av husene sine, fjerne kadaveret etter egne eller andres husdyr fra eiendommen, informere de internasjonale styrkene om eventuelle funn av udetonerte granater og andre typer eksplosiver.

En dag hun skulle på en av disse inspeksjonsturene, sa moren min endelige ja til å ta meg med etter lengre tids mas fra min side. Hvis jeg husker riktig, var argumentet jeg brukte til å vinne over henne at jeg ville se barndomshuset og at jeg stadig drømte om det gamle nabolaget. Det var ikke en løgn, men det var en kraftig overdrivelse. Jeg ville gjerne se resultatet av bombingen og brannen mor hadde fortalt hadde svidd av halve huset. Men mer enn det ville jeg se de amerikanske soldatene som hadde slått seg ned mindre enn hundre meter fra huset vårt.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"Lenge drømte jeg at minmor var svart. Da jeg kom tilbake fra Afrika, diktet jeg meg en historie, en fortid, for å flykte fra virkeligheten. I dette landet, i denne byen de rjeg ikke kjente noen, der jeg var blitt en fremmed. Da min far ved oppnådd pensjonsalder kom tilbake til Frankrike for å gjenoppta livet sammen med oss, oppdaget jeg at det var han som var afrikaneren. Det var vanskelig å erkjenne det. Jeg ble nødt til å gå tilbake i tiden, begynne fra begynnelsen igjen, prøve å forstå." Afrikaneren, s. 5

Av alle ting som får meg til å bli paff, før jeg kaster meg ut i en diskusjon, er dette for øyeblikket topp tre: folk som påstår at Joan Armatrading er en bedre låtskriver enn Tracy Chapman, folk som sier at de elsker hunden sin og ser på den som et familiemedlem, og folk/forfattere/bøker som snakker/skriver om Afrika som om det var ett land.

Det siste er noe du hører fra alle typer mennesker. Fra folk som selv er fra et av kontinentets land og folk som aldri har satt en fot der. Fra noksagter som Sarah Palin til smarte, empatiske og eksepsjonelt talentfulle mennesker som J.M.G. Le Clézio, den kritikerroste fransk-mauritanske forfatteren av "Afrikaneren"*, som (fant jeg ut i dag) vant nobelprisen i litteratur i 2008.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«The ghosts are everywhere. I see not just my own gaggle now- who mock me jubilantly at every turn, rejoicing in my downfall- but just about everyone who died here and remained bound to the buildings and streets. Old, young, innocent, guilty, from the distant past and the recent present. They reveal themselves wherever I go. Their resigned eyes follow me sadly, patiently, knowingly, as I stumble by, unwashed, unshaved, clothes torn and filthy, sobbing, moaning, gibbering.? Lady Of The Shades

De fleste bøker er enkle å kategorisere, sette I bås, gjette med varierende grad av hell hvor de skal. Hele sjangre er bygget på at vi skal kunne gjøre det. Men så er det noen bøker som er lik en Tarantino-film, som låner og «stjeler» fra så mange sjangre, og som, i likhet med Tarantino-mot alle odds- lykkes med sausingen til de grader at man ikke kan la være å beundre håndverket og bli takknemlig for at forfatteren ga en noe man ikke trodde at en trengte, men som en nå ikke kan forestille seg å leve uten.

Darren Shans «Lady of The Shades» er en slik bok.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Vi kan sende overlydsfly og raketter ut i verdensrommet, vi kan identifisere en forbryter med utgangspunkt i et hårstrå eller en ørliten hudpartikkel, dyrke frem en tomat som kan ligge tre uker i kjøleskapet uten å bli rynkete, og få en mikroskopisk prikk til å inneholde milliarder av opplysninger. Vi er i stand til å la folk ligge og dø på gaten.» No og jeg

Inntil for et par år siden, streifet det meg ikke med å nøle å grave opp noen mynter, kanskje en seddel, når jeg fikk øye på en tigger. Jeg var ikke så naiv at jeg trodde at det lille jeg ga ville utgjøre en forskjell, men jeg var sikker på at min relativt ubetydelige donasjon det minste ville gjøre én ting; minske piskingen samvittigheten min ville utsette meg for, slik den hadde for vane med å gjøre de gangene jeg, av forskjellige grunner, lot som om jeg ikke så de trengende.

Så skjedde det noe.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Godofredo snudde seg, kikket inn?og det han så- gode Gud- slo pusten ut av ham og lammet ham. Blodet fosset til hodet, og han kjente et stikk i hjertet som var så smertefullt at det nesten slo ham overende, for der, i den gule sofaen, ved salongbordet med en åpnet flaske portvin, lente Lulu seg i sin hvite robe de chambre kraftløst mot skuldrene til en mann som strøk henne over midjen mens han betraktet henne med et fortapt blikk.» Den gule sofaen

Trettisju år gamle Godofred Alves er legemliggjøringen av den vellykkede borgerlige forretningsmann i Lisboa på slutten av 1800-tallet: Han er konservativ, gift med den relativt musikalske Lulu, driver en uspesifisert men lukrativ forretningsvirksomhet knyttet til den portugisiske kolonien Angola sammen med kompanjongen Machado, en tjuesju år gammel og lettlivet kvinnebedårer, og ser ingen skyer i horisonten bortsett fra de som materialiserer seg de få gangene Godofred mislykkes med å unngå ham.

En formiddag gjør han som så mange andre bedratte menn både før og etter ham; han kommer hjem for tidlig og finner sin unge kone i armene på kompanjongen. Sjokket er nesten paralyserende for den intetanende Godofredo. Illusjonen om at det var nok å sørge for det materielle og elske betingelsesløs, faller i grus. Og det på hans og Lulus fjerde bryllupsdag. At han kom tidlig for å overraske henne med en gave på denne dagen, gjør bitterheten enda hardere å svelge.

Men svelge den må han for å gi uttrykk for sinnet, ærekrenkelsen og oppreisningen den skjendige handlingen krever.

Eller gjør den det?

Le mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«I USA var det hele skoler med bare jøder. Feriesteder, butikker, drabantbyer. Jiddische ord i dagligspråket. Bagelselgere på hvert gatehjørne, og absolutt overalt: moheler(en sakkyndig som er autorisert til å utføre jødiske omskjæringer). Egen rubrikk på Gule sider for moheler. […] I Sverige, derimot. Der klaget de bare. De mente omskjæring var for barbarer. Når som helst kom de til å forby hele greia.» Tre aper

Det er ikke ofte at en kommer over en skjønnlitterær bok om jøder i Norden. Enda sjeldnere er det å finne en bok som ikke er overdrevent opptatt av å vise frem det jeg vil kalle kulturelle jøder- altså personer med jødisk opphav som, i likhet med en del muslimer og kristne, kun tar ut medlemskortet noen få ganger i året, og da i forbindelse med dødsfall, fester, bryllup, religiøse høytider og overgangsriter som dåp og Bar Mitzva- men som fokuserer på ordinært religiøse mennesker.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

Den truende fysiske tilstedeværelsen og det uvikende blikket gjør Reacher ikke noens førstevalg hvis og når de skal plukke opp en haiker. Legger man til den brukne nesen og det rufsete utseendet han har med seg fra forrige bok, overrasker det ham ikke at ingen stopper for å plukke ham opp i samfulle nitti minutter i Nebraska.

Så er det noen som gjør det.

En maktdemonstrasjon av en thriller. I samme liga som "Det øyet ikke ser".

En klar sekser på terningen.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her