Bokelskere.no

Stripet for hypen, er boka nokså ordinær. Men den gjør ikke skam på sub-sjangeren sin (krim for ungdommer). Den gjør det den skal; gir leserne en håndfull karakterer med en blanding av gjenkjennelige og unike sider, et greit plott, noen spennende scener og en spiselig klimaks som fint legger opp til en oppfølger.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Reisen er noe vi alle har hørt om fra den dagen vi ble født. Alle har vi venner og slektninger som har tatt den, eller som kjenner noen som har gjort det. Den er som et mytologisk vesen som like gjerne kan føre til redningen som til døden. Ingen vet hvor lang tid den kan ta. Er man heldig, tar den to måneder. Er man mindre heldig, kan den vare i et år, kanskje også to.» Ikke si at du er redd, s. 128

I et land som ikke kan se tilbake på de siste tre årene med stolthet, regnes somaliske barn som var så uheldige at de ble født etter 1990 i Somalia som den mest uheldige av alle generasjoner, kanskje noensinne. Samia Yusuf, den seige, modige, målbevisste og inspirerende unge kvinnen som er sentral i Guiseppe Catozzellas «Ikke si at du er redd», er en av dem.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"[...] ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv- iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved- ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når så jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne." Lyden av ting som faller, s. 221

Det første som faller meg inn når jeg tenker på Colombia er ikke Gabriel Garcia Marques, ikke at San Basilio de Palenque, nord i landet, var hjem til de første frigitte slavene i Amerika så tidlig som på slutten av 1600-tallet, og heller ikke det faktum at mesteparten av smaragdene i verden kommer fra landet.* Det første som streifer meg er derimot narkobaronen Pablo Escobar. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Og hvis akkurat det høres ut som en tynn unnskyldning eller som om jeg prøver å døyve flauheten ved å si at alle andre også har en bjelke stikkende ut av øyet, har jeg en bedre som ofte søker tilflukt i; for å sitere Zadie Smiths «The Embassy of Cambodia», «The fact is if we followed the history of every little country in this world ?in its dramatic as well as its quite times- we would have no space left in which to live our own lives or to apply ourselves to our necessary tasks, never mind indulge in occasional pleasures, like swimming. Surely there is something to be said for drawing a circle around our attention and remaining within that circle.»

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Søndag morgen våkna de fleste fangene tidlig for å forberede seg til visittdagen. Kvinnene lakka neglene, gredde håret i topper og fletter eller retta det ut med store ruller som de hadde ligget med i håret hele natta. Sjøl fanger som aldri fikk besøk, stelte seg, bare i tilfelle. Det alle visste, var at køen av besøkende som venta utafor på å slippe inn i kvinnefengselet, var kort. Køen foran mannsfengselet var lang, den strakte seg langt nedover gata, minst ti kvartaler. Det kunne ta timevis før du omsider slapp inn og fikk treffe mennene. Det var Luna som fortalte meg dette. Mer trenger du ikke å vite om noe som helst, sa hun. Ingen besøker kvinnene. Alle besøker mennene. Hva mer trenger vi å vite om denne verden?» En bønn for de bortførte, s. 211

De fleste har hørt dette før: «Det er tre typer løgner; løgn, forbannet løgn, og statistikk.» Sitatet forbindes ofte med Mark Twain, men ble egentlig kokt opp av en av Storbritannias mest fremstående statsministere; Benjamin Disraeli.

Jennifer Clements oppskakende, øyneåpnende og hjerteskjærende «En bønn for de bortførte» (Cappelen Damm, 2015) handler ikke om matematikk. Det handler i stedet om hvordan purunge jenter bortføres og tvinges inn i sexslaveri og sexindustrien i de store byene i Mexico, narkokrigens brutalitet, endemisk korrupsjon som gjør at fly som det er meningen skal spraye marihuanaåkrene heller dumper sykdomsfremkallende kjemikalier over folk og fe i fattige områder og den meksikanske statens ansvarsfraskrivelse når det gjelder å utdanne de fattige.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Han hadde funnet det han lette etter. Noen som var nødt, eller villig til å ta deler av hans fornedrelse, og som fra nå av ville bære den med seg slik han selv måtte. Han hadde funnet meg. Penger, sa han. Du skal få penger.» Den endelige historien, s. 27

Som de som har vært innom bloggen med jevne mellomrom vet, har jeg i løpet av de åtte-ni månedene bloggen har vært oppe skrevet noen virkelig krasse anmeldelser av romaner og novellesamlinger av forholdsvis populære forfattere. Og da mener jeg virkelig krasse. For eksempel var tittelen på min anmeldelse av Jon Øystein Flinks andre bok «Bort med den dagen da denne boka ble utgitt». Som sagt, krast.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

"Miss Hayes has a new theory. She thinks my condition's caused by some traumatic incident from my past I keep deep-rooted in my mind. As soon as I come clean I'll flood out all these tears and it'll all be OK and I won't be scared of Them any more." Alice and the Fly, s. 9

Gregory Hill er en forstyrret ung mann. Det har han i grunnen vært siden han var fire år gammel og foreldrene fant ham i lillesøsterens rom midt på natta mens hans gråt om at hun var omringet av «Dem». Sosietetsmoren Deborah trodde den gang at episodene bare var del av en forbigående fase som sønnen ville vokse seg ut av, og den kirurgiutdannede faren var alt for opptatt med å stable på beina klinikken han er deleier i til å la seg bry med sønnens stadig mer urovekkende tendenser. At det skjedde flere ganger endret ikke foreldrenes holdning. Ikke en gang etter at Gregory et par år senere prøvde å klo søsteren til blods.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Don't let anyone tell you things aren't better than they used to be.» The Boston Girl, s. 291

En jødisk bestemor og enke blir i 1985 intervjuet av sitt Harvard-studerende barnebarn om hva som formet henne i Anita Diamants «The Boston Girl». Det er en god historie med et stort hjerte, medrivende fortalt i en muntlig.

Men som så mange andre romaner om noen av de viktigste tiårene i det tjuende århundre, kan boka ikke unngå å sveipe over de kjente markørene i disse tiårene; pogromen i Tsarens Russland, immigrantenes tøffe hverdag og integrering i USA, religionens sterke tilstedeværelse i hverdagen og løsrivelseskampen unge kvinner måtte kjempe mot foreldregenerasjonen selv i byene for å jobbe og bo for seg selv og få politisk stemme, første verdenskrig, den spanske influensaen og depresjonsårene.

Les mer her : skriv lenkebeskrivelse her

Jeg leste livvakten for over ti år siden. Men da jeg var innom mitt lokale bibliotek, kunne jeg ikke la være å ville lese den, for å se om den er like god, spennende og actionfylt som jeg husker at den var for så mange år siden. Og svaret er ja.

Det eneste som jeg syntes var litt skuffende, er at skurken ikke dukker opp på nåtidsplanet før helt på slutten. Ellers er «Livvakten» en gjennomført og fabelaktig godt komponert thriller som ikke kan annet enn å gjøre en fylt av beundring for håndverket som ligger bak et kunstverk av en bok som denne.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg hadde håpet å finne Adam, eller jeg hadde håpet å finne ut hva som hadde skjedd med ham, men i stedet ble jeg viklet inn i en verden ukjent for meg, en verden med ulike skjebner hvor sannheter og usannheter byttet plass uten å vekke oppsikt. For usannhetene var etter alt å dømme ikke ment som løgn, og sannhetene hadde ikke større prestisje enn de hvite løgnene. Menneskene jeg møtte, utsatt for indre og ytre påvirkninger som de var, var ikke i stand til å gi enkle svar på enkle spørsmål.» Krysset en natt elven

Forsidebildet på «Krysset en natt elven» og baksideteksten etterlater en med et inntrykk av at boka kommer til å handle om hemmeligheter, tåkelegging og dunkle affærer som er skjult like under overflaten. Og det er sant nok. Her er det spioner, kontraspioner, muldvarper og dopingsforsøk. Referanser til Orson Wells' «The Third Man» og John Le Carrés «Muldvarpen» dukker også opp.

Men det fremste prosjektet til «Krysset en natt elven» er likevel ikke spionasje og forræderi. Dens prosjekt handler i stedet om flyktningenes status, fortid, liv og håp for fremtiden. Mange av dem har, tross redselsfull fortid, omfavnet et optimistisk tankesett som tilsynelatende har gjort seg fri fra ideologier, etnisitet og religion. Det har verden også. Eller det er i hvert fall det alle trodde, til fragmenteringen av landet flyktningene befinner seg i,(eks) Jugoslavia, bare noen år senere gjør skam på denne optimismen.

*«Krysset en natt elven» har sporadiske gnister, men er ellers en bok jeg mest kommer til å huske for det den ikke har; fokus, spenning, intrige, god dialog og et bankende hjerte.*

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg vandret mellom dem, blant dem som gråt høyt, blant dem som stumt skar tenner, blant dem som syntes synd på seg selv, nå som de hadde mistet alt de eide, blant dem som kjempet mot sin skjebne og dem som taust underkastet seg, blant dem som skammet seg over seg selv og sin skjensel, blant dem som allerede la planer og tenkte at det nok skulle ordne seg, blant dem som gråt over de markene som skulle legges brakk, blant dem som hadde forstummet i utmattelse, som ble fortæret av sult og angst.[?] blant alle disse menneskene fantes en Jeremia som var hensunket i mørke i tanker, men også i flammende vrede, som formet en harmdirrende munn i sitt hjerte og med halvkvalt røst rope ut til sin gamle Gud i himmelen, på den lastebilen som skulle føre ham i eksil.» Khirbet Khizeh*

Hvit og gull eller sort og blå? I et par dager i slutten av februar var dette spørsmålet nesten det eneste folk var opptatt av på sosiale medier, i avisene, på tv og kaffekroken på jobben. Det inspirerte reaksjonsvideoer, populærvitenskapelige artikler og satte familiemedlemmer, venner og kolleger mot hverandre i opphetede diskusjoner der beskyldninger om blindhet og synssvakhet ble utvekslet som om det gjaldt livet. Verden holdt på å gå av hengslene.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her