Bokelskere.no

«Jeg visste godt at problemet med foreldrene mine var et klasseproblem. De ble sendt til landsbygda for å bli rehabilitert, gjennom hardt fysisk arbeid og gjennom kontakt med bønder og andre arbeidere, nettopp for å fri seg fra sin klassetilhørighet. Men hva skulle jeg gjøre for å befri meg selv? Det hadde ingen fortalt meg.» Spør solen, s. 82

He Dong er noe så sjeldent som en kina-født forfatter, bosatt i Norge. Hun kom til Norge i 1985, debuterte med diktsamlingen «Øy» i 1990, og har siden utgitt flere diktsamlinger, fått et par enkeltstående noveller publisert i helholdsvis Samtiden og Vinduet, utgitt én novellesamling og oversatt og gjendiktet flere verk. Som om ikke det var nok, er hun medisinsk utdannet og har skrevet om hvordan akupunktur kan hjelpe røykere å bli kvitt uvanen sin.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg vil vekk. Bort. Jeg har over fire tusen kroner på kontoen. Jeg har en mamma som ikke er her. Jeg har en pappa som har for mye å tenke på. Jeg har en lillebror som snakker for mye bæsj. Jeg har en søster som bare vil dø, det er i alle fall det hun sier. Og jeg har for mange tanker i hodet og det er ikke plass til dem lenger og da må jeg gjøre noe. Gjøre det jeg vil. Det er det jeg må.» Mamma er et annet sted, s. 51

De tre siste romanene til Aasne Linnestå har handlet om ett skjebnesvangert år i livet til en over gjennomsnittet privilegert norsk familie. Mer konkret tar bøkene for seg solskinnsdagene før depresjonen til forfatteren og moren i familien, Sylvia, og den tunge perioden etter at familien blir klar over at Sylvias siste forsvinningsnummer ikke er enda en i rekken, at det er alvorligere enn som så, at Sylvia har begått selvmord.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

"Jeg famlet meg blindt gjennom verden, på leting, selv om jeg ikke visste det, etter det som kunne gjøre meg hel. Hun gjorde meg hel, men jeg mistet henne. Og etter å ha kjent sammensmelting og helhet, ble det umulig for meg å leve uten- jeg ville foretrekke aldri å ha visst at en slik tilstand var mulig." Dr Haggards lidelse, s. 76-77

Min introduksjon til Patrick McGraths psykologiske semi-skrekkbøker, kom gjennom en adapsjon av en av hans bøker; «Asylet» fra 2005, med avdøde Natasha Richardson i hovedrollen. Jeg så filmen, ble lite imponert, leste boka og skjønte hvorfor; McGrath er en av disse forfatterne som bygger opp sine bøker på samme måte som M. Night Shyamalan, altså rundt ett spesielt element eller "vri". Og som med Shyamalan er inntrykket man sitter med etterpå avhengig av om man har latt seg imponere av dette elementet eller denne «vrien».

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg husker ikke om Gauvain var like god til å kjærtegne da som han ble senere. I hans miljø kjærtegnet man ikke noe særlig den gangen. Og den gangen lot jeg meg ikke så lett kjærtegne jeg heller. Jeg syntes at Roger var svært normal. Man kan ikke plage mennene med «nei, høyere opp» eller «au, det er for hardt»?» eller enda verre «litt til, er du snill». For hvis man maser på dem, virker man umettelig, og da går de annet steds hen til jenter som alltid er tilfredse, som høyakter deres magiske stav og drikker deres hellige olje med miner som om de gikk til alters.» Hjertets kar, s. 30-31

På de første sidene i «Hjertets kar», kommer Pariserinnen, historikeren og litteraturviteren George (uten s, oppkalt etter Sand) med en innrømmelse; ord og språk kommer til kort når en skal fange på et blankt ark « de gleder som kalles kjødelige». «[?] hvert ord jeg skriver er rede til å svikte meg, fordi det enten er kjedelig eller vulgært, blodfattig eller grotesk, om ikke direkte frastøtende.» kontemplerer hun. Så kommer hun med en av de mest skarpe (og morsomme) observasjonene jeg har sett på en stund når det gjelder erotika-litteraturen; «[?]ordforrådet for kvinnens vellyst, selv hos de beste forfattere, avslører en forferdende fattigdom.»

Denne kvalen er nokså typisk for både henne og den intellektuelle kretsen hun tilhører som voksen. De utgjør en gruppe som kan snakke «briljant [?] om elskov og vellyst», men som ikke er bedre elskere eller bedre i stand til elske for det. Alt er blitt impotent. (s. 132)

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

En noenogfemti år mann med økonomisk ruin hengende over seg blir hyret av et konsern til å dra til Jeddah i Saudi Arabia for å selge et innovativt kommunikasjonssystem til landets konge. Fortrinnet hans er ikke at produktet er bedre enn konkurrentenes, selv om det er, men derimot at han er en perifer venn av en av kongens nevø. I en verden der industrispionasje er mer aktuell enn noen gang, er dette fortrinnet ikke like latterlig og spinkelt som det høres ut som.

For mer detaljert anmeldelse, les her: skriv lenkebeskrivelse her

Fire Nederlandske venner som fortsatt er merkert av en fjelltur de tok til Lofoten for tjue år siden, kommer sammen i Wales for å forsøke å gjøre andre valg som kan reversere de valgene hver enkelt av dem gjorde for så lenge siden. Premisset er fengende nok, men historien som fortelles har verken dramatisk driv eller en avslutning som tilfredsstiller. Tvert imot er slutten en antiklimaks. Det eneste som gjør at jeg ikke angrer helt på å ha lest den er det fine og flytende språket, og den smarte måten forfatteren har snekret sammen de skiftende perspektivene.

Terningkast: 2

For mer detaljert anmeldelse, les her: skriv lenkebeskrivelse her

"Han nølte, men fikk til slutt stotret fram, mellom langtrukne vokaler, at hun hadde jo vært og tatt en blodprøve her om dagen. Han så på henne et brøkdels sekund og fortsatte å stirre på dataskjermen mens han beveget på musa. Så greide han, med mye strev, å si at nå hadde altså resultatet kommet. Mer nøling og virring og stirring på dataskjermen før han kom til saken: Hun måtte nok ta en ny test, for den første hun hadde tatt var positiv."

Zanzibar, den lille øya utenfor Tanzania som i flere hundre år var brohodet for slavehandelen i Øst Afrika, er åstedet for brorparten av handlingen i debutanten Ranja Bojens debutbok: «Alt annet enn sannheten». Det er mye positivt og et par ikke fullt så positive ting jeg skal si om boka, men først kort om hva boka handler om.

Maria er en ung kvinne fra Trondheim som ikke skiller seg noe særlig ut fra sine jevnaldrende; hun er i jobb, har så vidt rukket å komme seg over eksen med hjelp fra et par én-natts-eventyr og trives med der hun er i livet. Men ting kan alltid bli bedre, og når broren Simon vinner et par billetter til Zanzibar og spør om hun vil bli med, lar hun seg ikke be to ganger.

Les resten av anmeldelsen her: skriv lenkebeskrivelse her

"Du tror du er så mye bedre enn oss. Det har du vel egentlig alltid gjort! Med den jævla strenge moralen din, ingen gutter, ikke noe alkohol." Stupekontroll, s. 50

For nesten ti år siden deltok jeg og en nær venn og samarbeidspartner på et seminar arrangert av IMDI (Integrerings-og mangfoldsdirektoratet). Vi var der å høre, men også for å holde et foredrag om integreringsprosjektene vi drev med og «filosofien» som lå til grunn for dem.

Vi snakket uten manus og med stor innlevelse, slik bare overbeviste og idealistiske unge mennesker kan. Og enda jeg har glemt det meste av hva vi sa, husker jeg ennå at vi summerte opp vår misjon med dette utsagnet: «Vi søker mest mulig å assimilere deltakerne på prosjektene våre i lokalmiljøet, gjøre Ali og Sofias tilstedeværelse på ulike arenaer i samfunnet så naturlig som mulig, så lite fokusert på hans og hennes «somaliskhet».» Vi ønsket for oss selv og for Sofia og Ali noe som overskred denne boksen, som brøt med forventningene.

I etterpåklokskapens klare lys vil en kanskje humre og si at målene våre bare var ugjennomførbare drømmer. At det verken er mulig eller hensiktsfullt å assimilere Ali og Sofia fullstendig, fordi en slik assimilering, altså en ledet en, unngåelig kom til å slette særegenhetene som gjorde dem hvem de var, noe som kom til å skape flere problemer enn det løste. Det tror jeg nå, men jeg gjorde det ikke den gang.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«I landsbyen var det ikke bare viktig å ha vært en hardhaus, det var også viktig å kunne gjøre hardhauser av sønnene sine. En mann forsterket sin maskuline identitet gjennom sønnene, som det var hans plikt å overføre sine maskuline verdier til, og faren min aktet å gjøre nettopp det, han skulle gjøre en hardhaus av meg, det var hans stolthet som mann som sto på spill.» Farvel til Eddy Bellegueule, s. 20

Det er en nærmest vedtatt sannhet (til og med i dag) at små steder, uansett hvilket land de ligger i, er et hjemsted for det meste som ikke passer inn i dannede moderne kretser: overstadig drikking, bakstreverske tanker om likestilling, hudfarge og seksuell identitet, og ikke minst- trafikal forståelse og atferd som både utfordrer skjebnen og setter i fare livet til verdifulle turister og viktigere; livet til Oslostanere på vei til eller fra millionhytta.

Det franske vidunderbarnet Edouard Louis? litterære selvbiografi «Farvel til Eddy Bellegueule», handler ikke om Norge eller Oslo. Men ståstedet hvorfra Louis skriver fra, leksende, overlegen og forbanna, speiler litt av skepsisen, irritasjonen og den noen ganger oppgitte fiendtligheten som eksisterer mellom de som bor i et lands sentrum og de ikke gjør det. Sinnet og bitterheten skjønner en etter å ha lest boka, men overlegenheten og nedlatenheten som stikker ut huet nå da, får meg- som bygdeboer- til å automatisk komme ut med klørne. Det er ikke spesielt behagelig (se Wolverine).

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

«Jeg mener å huske at De hadde ambisjoner om å bli diplomat, Battenschlag, dersom vårt nasjonale strev skulle lykkes? Vel, gratulerer. Noen offisiell tittel kan De jo ikke få, og ute av Norge vil De ikke ha noen som helst formell immunitet eller fullmakt. Og likevel blir De og Deres akademiske venn vår våre diplomater, våre agenter, våre sendebud- i gavnet om ikke i navnet. Alle Norges håp vil avhenge av dere.» Skamtegnet, s. 293

Mens spørsmålet om hvorvidt Norge skal vinne sin uavhengighet fra Sverige gjennom med demokratiske midler eller med våpen fortsatt henger i luften, blir landets skjebne «sammenvevet med hele nasjonens skjebne». Resultatet er en krimbok som ofte gnistrer, men som bruker god tid på å komme seg over målstreken.

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her